Anita Skorgan snakker rett fra levra
En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.
Anita Skorgan er et par år yngre enn meg, og jeg trur de fleste gutta tenkte det samme som meg. Ei vestkantbærte, ja vel - men kul nok likevel. Og fullstendig uoppnåelig. Er det mulig å bli så vellykka?
I boka forteller hun at hun som elleveåring spurte: «Er det mulig å være lykkelig hele livet, far?» Hun skulle bare visst!
Anita var tilsynelatende god i alt. Kretsmester i friidrett, vinner av en talentkonkurranse som pianist hos selveste Hylands Hörna – et TV-program som i svart/hvitt-alderen hadde status som «Skavlan» ganger hundre.
Midt oppi det perfektet imaget, ble den unge pianistinnen reklamejenta for melk. Snakk om en sunn sjel i et sunt legeme! Lite ante vi at hun i temmelig ung alder fant en teknikk til å gjemme 20 Pall Mall med filter inni ei bok.
Hun kunne sin Schumann, men var det ikke mye mer moro å spille sånn som Carole King, Joni Mitchell og Elton John gjorde? Vi veit hvordan det gikk. Før hun fylte 20, hadde hun vunnet en Spellemannpris og blitt kåra til Norges mest populære kvinnelige artist.
Hun søkte oppmerksomhet, og fikk det i bøtter og spann. Men vi visste ikke at hun var så nervøs at hun stengte seg inne på damedo før hun skulle synge «Casanova» i Melodi Grand Prix-finalen. George Keller sto utafor og banka på døra: «Nå kommer du, ellers …!»
Da Hanne Krogh ville starte Bobbysocks, var Anita hennes førstevalg. Sånn ble det ikke, mest fordi Jahn Teigen syntes dette var en idiotisk idé. En skjebnes ironi kan man si, at hun i 1985 gikk glipp av seieren i den norske Grand Prix-finalen - bare slått av? Bobbysocks.
Anita stilte med «Karma», en sang hun og Jahn Teigen hadde skrevet sammen. Ei tvers gjennom fantastisk låt! Jeg husker dette spesielt godt, fordi jeg som utsendt reporter fra Klassekampen fikk tak i Tony Visconti denne kvelden. Han satt i fagjuryen, og var ikke akkurat noen hvemsomhelst. Jeg kjente ham som produsent for David Bowies (!) Berlin-trilogi og «Scary Monsters». Og hva kunne han fortelle Klassekampens medarbeider? Jo, at han mente «Karma» var så god at han ville foreslå den for Elaine Page – musikalstjerna vi kjente fra «I Know Him So Well» og «Don’t Cry for Me, Argentina»!
Det endte med at Klassekampen dømte folkejuryen lengst ned i folkedypet, og sendte Bobbysocks av gårde med håp om 0 poeng i Gøteborg …
Jahn Teigen er en slags gjennomgangsfigur i denne boka. I innledninga ligger på sofaen med langt utvikla bekhterev; han kan ikke gå og medisinerer seg med akevitt og sterkøl - og mot slutten tar hele Norge farvel med ham, mens mor og datter synger i begravelsen. «Jahn var jo midt iblant oss! Inni oss!»
Om ikke Jahn Teigen og Anita Skorgan på sett og vis var et umake par? Jo – «ikke artig-forskjellige, men uoverkommelig ulike». Men etter mye turbulens greide de å finne fram til et vennskap som varte helt til Jahn måtte si takk for seg på livets scene.
Da ville det kanskje vært mer sannsynlig at Anita fant en mann som f.eks. Ole Paus, når hun først skulle falle for en mann født på 1940-tallet? Paus kom seinere til å bli hennes samtalepartner om tunge saker som religion, politikk og filosofi. Men i kjærlighetslivet ble det Jahn – «skjønnheten og udyret». Og folket vil for alltid takke dem for «Cheek to Cheek», «Friendly» og «Adieu». Hvilket stjernepar de var!
Det skar seg når Jahn hadde «kåken» så å si hver kveld, og ble ikke bedre av «kluss i vekslinga» da Anita fant seg en lydtekniker-kjæreste. Oppi det hele, greide de likevel å spille mot hverandre i «La Boheme» som rockopera både i Wien og Oslo.
Store deler av boka handler om noe ganske annet og adskillig mindre lystig. Etter bruddet med Teigen, var tilværelsen som popstjerne bytta ut med livet som blakk aleinemor; hun skyldte 270.000 i skatt, og dermed var kontoen så tom at hun så seg nødt til å selge sin egen livsforsikring. Da kunne det kanskje også passe med celleforandring i livmorhalsen …?
Men det skulle bli verre, mye verre. Med musikeren Freddy Dahl som pappa, ble hun gravid med tvillinger, to små jenter som begge viste seg å ha cerebral parese. Vi snakker om livet som en endeløs motbakke, uten stige, som Sisyfos som måtte rulle sine steiner til ingen nytte. Resten av livet er stengt med kjetting. «Livet er ødelagt, og vi lever i HÆLVETE!»
Anita Skorgan er klar over at «vi lever i verdens beste land», og betaler (nesten alltid) sin skatt med glede. Men hennes fortelling om kampen mot et uforstandig og totalt ulogisk byråkrati er mildt sagt tankevekkende.
Visste du at Anita Skorgan en gang sa nei til en deal med managementet til Natalie Cole? Eller at hun skreiv korstemmer for Dee Dee Bridgewater og Ray Charles? Antageligvis ikke, og hun skriver mye interessant om livet som artist. Men dette har, som du vel for lengst har forstått, blitt en ganske usedvanlig artistbiografi.
Fins Gud? Varer tilværelsen mye lengre enn den snarvisitten vi har på Jorda? Musikken lever i evigheten, det gjelder bare å hente den ned. Er det sånn også med selve livet? Fins det noe etterpå? Hun har sine «teigens’ke tanker, og vet det går bra til sist!»
Les og lær, sier jeg. Bla deg gjennom sorg og glede, i denne dypt fascinerende selvbiografien.
Del på Facebook | Del på Bluesky