David Nolan: I Swear I Was There

Neste gang noen spør deg om hva som er fellesnevneren til band og institusjoner som Buzzcocks, Warsaw/Joy Division/New Order, The Fall, The Smiths, Factory Records, et utall kortlivede punkband, grunnleggerne av den legendariske nattklubben The Haçienda og igangsetterne av Madchesterscenen på åtti- og nittitallet, hva svarer du da? «Allesammen var de der. I hvertfall sverger de på at de var der.» Hvor da? «I Lesser Free Trade Hall i Manchester, 4. juni 1976.»

Av Hans Joakim Skadsem // 09.12.07

Selveste 17. mai i 1966, spilte Robert Allen Zimmerman i Manchesters Free Trade Hall. Dette ble en gig som har gått ned i historiebøkene, i hovedsak på grunn av en tilskuer brølte «Judas!!», like før Dylan og The Hawks avslutter konserten med å rase inn i en kompromissløs utgave av «Like A Rolling Stone». Spol frem drøye ti år, og gå til Manchesters Lesser Free Trade Hall, et auditorium like over større Free Trade Hall, med kapasitet på omtrent 150 personer. Foran anslagsvis 30 til 40 vantro, sjokkerte publikummere sådde Sex Pistols frøet som ville forandre britisk og vestlig musikk og kultur for alltid. «Alle» som var der gikk hen og utrettet mirakler i årene som kom. Men hvem var disse rundt førti mottakelige tilhørerne? Hvem var det egentlig som var der? Hvorfor er dette en konsert som anses nesten like viktig som Woodstock og Live Aid? Skribent og musikkjournalist David Nolan har gjennom et utall intervjuer med nøkkelpersoner som hevder at de (sannsynligvis) var der, forsøkt å avlive noen av mytene som fremdeles omgir denne begivenheten. Resultatet, «I Swear I Was There: The Gig That Changed The World», har blitt en underholdende, interessant, selvmotsigende dokumentar i bokform, som antakelig er det nærmeste vi vil komme sannheten om de to Sex Pistols konsertene i Lesser Free Trade Hall sommeren 1976.

Boken, som er en samling øyevitneskildringer blandet med forfatterens egne kommentarer, åpner med å beskrive hvor håpløs situasjonen var for musikkelskende, nordengelsk ungdom midt på syttitallet. Jonathan Ormord, bedre kjent som John The Postman (ja, du husker ham kanskje fra briljante «24 Hour Party People», han som griper mic'en og brøler en tidløs a cappella versjon av «Louie Louie»?), forteller at dette virkelig var «The arse-end of Prog Rock. I used to buy stuff in '75, early '76 but I wasn't that enthusiastic». En annen tilskuer, Ian Moss, sier videre «You can never just say everything was a load of rubbish. But there was a lot of rubbish... really hideous, a lot of it. And disgusting. And pompous. And American.» Videre møter vi Howard Devoto og Pete Shelley, senere kjent fra Manchesters Buzzcocks, som i februar '76 leser en NME artikkel om Sex Pistols. Devoto og Shelley (som på det stadiet har de upunka etternavnene Trafford og McNeish) får tilfeldigvis låne en bil for en helg, drar til London, sporer opp Malcolm McLaren (Sex Pistols' manager), og får etterhvert organisert den første Sex Pistols gig'en, 4. juni 1976.

Sex Pistols i Lesser Free Trade Hall, 4. juni 1976.

Gjennom en serie morsomme og selvmotsigende erindringer, i tillegg til Peter Oldhams verdifulle fotografier, får vi fortalt hva som egentlig/antakelig foregikk denne hete punksommerkvelden i Manchester. I tillegg til selvskrevne Devoto og Shelley, møter vi blant annet munnrappe Tony Wilson fra Granada TV, Glen Matlock, Peter Hook (senere bassist i Warsaw/Joy Division og New Order), nevnte John The Postman og enigmatiske Mark E. Smith fra The Fall.

Noe av det som fascinerer mest med Nolans bok, er å lese om reaksjonene til de få som faktisk var der, i dagene like etter konserten. Hår ble klippet, Bowieplakater kastet ut med vaskevannet, bukser strammet inn, swastikasymboler sydd på jakker og instrumenter anskaffet (på lovlig eller ulovlig vis... spiller ingen rolle... ingen bryr seg om detaljer, her skriver vi jo musikkhistorie!).

Nesten like fascinerende er det å lese om den andre konserten i Lesser Free Trade Hall, arrangert av den samme punk avant garde'n, seks uker senere. Alle som var på den første konserten, fortalte alle de kjente om hvilken ekstatisk opplevelse dette var. Denne gangen ble det stinn brakke. Slaughter And The Dogs og Buzzcocks var support. Sex Pistols. Første fremførelse av «Anarchy In The UK». Stoler føk vegg i mellom, neser blødde, ølflasker knuste. Punken skylte over Manchester. Publikum elsket det. I tillegg til kontingenten fra den første gig'en, var også Ian Curtis (senere vokalist i Warsaw/Joy Division) og Mick Hucknall (kanskje bedre kjent som Simply Red) blant de fremmøtte. Boken avslutter med Sex Pistols' første TV opptreden, på Tony Wilsons «So It Goes» på Granada TV, og en kort oppsummering av hva enkelte av publikummerne har utrettet siden de to konsertene i Lesser Free Trade Hall.

David Nolan.

Du gjør unna denne 180-sider lange boken i løpet av en ettermiddag eller to, den er lettlest, underholdende og lite selvhøytidelig. Nolan unnlater klokelig forsøk på å forene de ulike vitnesbyrdene i én sammenhengende historie; i stedet presenterer han usminkede, uredigerte intervjuer med personer som (hevder de) var der da det skjedde. På denne måten unngår boken å bli spekulativ eller autoritativ. Dette innebærer også at flere av mytene og historiene omkring disse Sex Pistols konsertene består. Akkurat det liker jeg: For forsvinner ikke noe av begivenhetenes brus og deres fascinerende appell idet alle fakta kjølig sorteres mellom to permer av knusktørre akademikere? Hva er da overlatt til fantasien vår?

Første halvdel av boken er interessant hele veien, men jeg føler den mister litt moment i løpet av den siste halvdelen. Nolan får ikke alt omkring Granada TV opptredenen til å fascinere i like stor grad, og kapittelet som oppsummerer hva enkelte av konserttilskuerne har gått hen og utrettet, føles veldig overfladisk og påhengt. Er du i utgangspunktet interessert i dette stoffet, er det ikke nødvendig med noen kursorisk introduksjon til nøkkelpersonene som var der.

Dette, samt en del språkmessig plukk underveis til tross, det faktum at konsertbilder og postere, i tillegg til genuine øyenvitneskildringer er samlet på ett sted, gjør dette antakelig til den definitive håndboken til disse vannskillene i britisk musikkhistorie. Interesse for punkbevegelsen, Factory Records og Manchesterscenen på åtti- og nittitallet, er en nødvendig forutsetning for å la seg fascinere av Nolans bok. Snuser du overhodet på en bok som dette, tror jeg du har de nødvendige forutsetningene. Anbefalt for genuint interesserte!

Del på Facebook | Del på Bluesky