The Filth And The Fury - A Sex Pistols Film

Så fikk Virgin enda et påskudd til å slippe en ny Pistols-skive. Denne gangen faller det imidlertid mer naturlig enn på lenge, siden den kinoaktuelle "The Filth And The Fury" selvfølgelig også har et solid soundtrack.

Av Trygve Mathiesen // 25.05.00

Denne dobbelt-CDn inneholder foruten Pistols, en masse samtidige artister, og gjør det hele til en audiell filmavis fra siste halvdel av 70-tallet.

Det er deilig å høre åpningslåta "GSTQ" (God Save The Queen, din dust!), den stramme, rå, tette, foraktelige stemninga som forøvrig Motörhead gjør et forsøk på å etterligne i en cover-vesjon de slipper i disse tider.

I sterk kontrast til pedo-pudlene Bay City Rollers (her representert med den hjernedøde og intetsigende "Shang-A-Long").Og akkurat dét setter Pistols i det riktige relieffet. Om hvorfor de måtte komme.

Men her er også Pistols-inspiratorer som The Who med sin kontroversielle "Pictures of Lily", Roxy Music og den klassiske Ferry/Eno-låta "Virginia Plain", som forøvrig er like magisk og groovende i dag.

Her er Alice Cooper representert med de to låtene det krangles om hvem som var backing-tracket til Rottens audition i Sex-sjappa til McLaren i '75. Og folk kan jo godt gå rundt å tro at det var "School's Out", det gjø'kke meg no'; for det var selvfølgelig "I'm Eighteen".

Uansett er begge store klassikere og formidlinga er og blir gudegitt! De er alle en del av det 70-tallet som skapte den store avstanden opp fra salen til scenen, og som det var drepende nødvendig for Pistols og populærkulturen å minske.

Da representerte "Skinhead Moonstomp" (her framført av Simaryp) noe helt annet. Kryssningen mellom arbeiderklassens fotball, øl og Doc Martens-boots møte med innvandrere fra Det britiske Imperiet. I dette tilfellet representert ved karibiske ska-rytmer fra sine nye landsmenn i nabolaget.

Dette avspeiler også Rottens Islington og Arsenal-bakgrunn; Gunners, Gunners, Gunners! Rart å tenke på at han bevega seg frivillig helt ned i Chelsea, King's Road og Vivien Westwoods World's End.

Bowie (her representert ved "Jean Genie") var også Gud på midten av 70-tallet, og den som virkelig sprengte grenser for hvordan mannfolk kunne kle seg. Respektert og dyrka over hele fløya fra homser til hooligans.

Og kanskje er Bowies rollebevissthet ("I'm not Rock'n'Roll, I use Rock'n'Roll") en like viktig del av Rottens persona-konsept som Laurence Oliver i Richard III. Hele pønkesveisen ble til og med skapt som en mislykka, fattigmanns-etterligning av Bowies Ziggy-frisyre.

Reggae var for mange den eneste musikalske alternative på 70-tallet. Tapper Zukie hadde definitivt troverdighet. "Way Over (In Dub)" og tilsvarende åpna øya inn til en stor og spennende verden.

Det er i ettertid kanskje for enkelt å legge skylda for Pistols undergang på Johnny Thunders & The Heartbreakers. Riktignok brakte de med seg både heroin og Nancy Sungen i én og samme person over Atlanter'n, men vi skal absolutt ikke undervurdere forløperne New York Dolls (her med "Looking For A Kiss") progressive utagering i forkant av Pistols, som et viktig element i utforminga av punkens i identitet og oppførsel.

Ellers er "Bollocks" godt representert, med 11 av 12 klassikere ("New York" er utelatt).

Av materiale publisert på "Swindle" finner vi "Don't Gimme No Lip, Child", som forøvrig var en hit Dave Berry midt på 60-tallet), debut-singel'n til The Small Faces fra '65: "What'cha Gonna Do About It" (ironisk og morsomt når Rotten prøver å synge falsett), "Road Runner" (orginalen ved Jonathan Richman & The Modern Lovers) og The Whos "Substitute".

I tillegg får vi b-sidene fra deres tre første singler: "I Wanna Be Me", "Did You No Wrong" og coverversjonen av Stooges' "No Fun", som avslutter CDn, filmen og Pistols' karriere på Winterland-konserten i '78.

I motsetning til mye annet som har kommet ut de siste 20 åra, er dette en Sex Pistols-utgivelsene Virgin absolutt kan se folk i øya med.