New Order: Get Ready
Ian Curtis' tragiske selvmord var slutten på et av historiens viktigste band, Joy Division. De utga kun to ordinære studioalbum, Unknown Pleasures og Closer; to album hvis musikalske skjønnhet ikke kan beskrives. Med Curtis' død trodde de fleste at det var slutt. Men opp av asken - som en Fugl Fønix - steg New Order. Om ikke like viktige som Joy Division, så i hvert fall et av de mest innflytelsesrike bandene fra England på 80-tallet. Med hits som "Blue Monday" og "True Faith" satte de en solid standard for fusjonen rock/klubbmusikk. Nå foreligger albumet Get Ready, deres første siden Republic fra 1993.
Det har skjedd mye på musikkscenen siden '93, noe som for så vidt kan spores på dette albumet. Blant annet i form av gjesteartister som Billy Corgan (Smashing Pumpkins) og Bobby Gillespie (Primal Scream), som bidrar med vokal på henholdsvis "Turn My Way" og "Rock The Shack".
Bobby Gillespie er i mine øyne helt sjef, Billy Corgan en sutrekopp. Slik er det også her; Corgan syter og Gillespie sjefer. Problemet med å hyre inn en så markant kunstner som Gillespie er at resulatet gjerne blir en Primal Scream-låt. Hvilket i og for seg er greit nok, men det kan sette vertsskapet noe i skyggen. Så også her. Innsigelser til tross: "Rock The Shack" er en kjempelåt.
Albumet åpner ellers sterkt med singelen "Crystal"; knall melodi, det klassiske New Orderske bass- og gitarsoundet, ja i det hele tatt, en aldri så liten klassiker. Det fortsetter nesten like bra med "60 Miles An Hour", nok en klassisk New Order-låt.
Langt på vei de fleste låtene er av svært høy klasse. Den største forskjellen fra tidligere album ligger i et noe tyngre gitarsound, uten at det blir harry eller påtatt.
Get Ready er langt over hva jeg forventet. At New Order fortsatt har slik tyngde og relevans i dagens musikklandskap mer enn gleder mitt 80-tallshjerte. Lite er så vakkert som gamle helter som holder hva de lover. Så er det kanskje noe i dette forslitte uttrykket om at de gamle fortsatt er eldst.
Del på Facebook | Del på Bluesky