Johnny Rottens definitive hevn!

Den nye Sex Pistols-filmen "The Filth And The Fury" har premiere i dag. Filmen som etter sigende endelig skal gi oss den fulle og hele sannhet om Sex Pistols vekst og fall. Den sannheten som manager Malcolm McLaren har snytt oss for i over 20 år, ved å la "The Great Rock’n’Roll-Swindle" bli stående som manifestet over det bandet og den bevegelsen som har hatt størst inflytelse på alle oss som blei kjønnsmodne etter at Beatles var oppløst og Henrix lå i grava.

Sex Pistols

Av Trygve Mathiesen // 12.05.00

---

Paradoksalt har både McLaren og bandet valgt samme regissør. Naturligvis fordi Julien Temple, ikke bare kjent for mannen bak Absolute Beginners og Mantrap, men også som den som sitter på, om ikke alle, så iallefall på de langt fleste og viktigste Pistolsopptaka fra ’75-8. Alikevel, klarer de å formidle to diamentralt forskjellige historier.

OVERLAPPENDE MATERIALE

Således blir det ganske mange overlappende scener som finnes i andre sammenhenger i "Swindle". Men det er ikke like plagsomt, som Johnny Rottens trang til å ta over hele "Filth". Vel er mannen intelligent (og intelektuell, som trommis Paul Cook og gitarist Steve Jones uttaler i filmen), men filmen taper litt på å ikke la seer’n selv falle ned på hans side.

Nå kommer "Filth" som film to, men det kunne like gjerne vært omvendt. "Filth" tar for seg UK som en dokumentar akkurat i den perioden som bandet holdt på, mens "Swindle" fortsetter som en spillefilm der "Filth" slutter; fra januar ’78 og ender i bassist Sid Vicious' overdose året etter. Der kommer Pistols-opptaka fram i retroperspektiv fortalt som eventyr, av McLaren.

HYPE

Det filmen prøver å si er at Malcolm McLaren må ta hovedansvaret for at Sex Pistols mistet mye av troverdigheten etter at de ble oppløst. Han fortsatte konseptet uten Rotten og med en heroinavhengig Sid Vicious på slep. McLaren hadde også Jones og Cook i sin hule hånd. De stilte opp på alle de tvilsomme oppleggene med gammelnazisten Boorman og togrøver Ronald Biggs’ hyllest til massemorderen Myrna Hildley, men også som reine skuespillere i filmen.

At det er hele tida har vært mye penger involvert har selvsagt også bidra til å øke hype-stempelet til bandet. Etter å ha blitt sparka fra EMI og A&M, satt de igjen med £700 000! De ble kåra til "The most suscessfull young businessmen of the year ’77", i Investers Review. Sånne ting er helt klart vanskelig forenelig med R’n’R-myten, uansett hvor mye de prøvde å rive seg løs fra akkurat den.

ROTTEN vs. McLAREN

Men bandet så veldig lite til disse penga. McLaren beholdt det meste på sin Glitterbest-konto, og porsjonerte bare ut til gutta når de ba trengte noe. Han investerte det meste i "Swindle"-filmen på det tidspunktet da den ennå gikk under abeidstittelen "Who Killed Bambi" og Russ Meyer ennå var tiltenkt rollen som regissør.

Ikke før under rettsaken i ’86, da Lydon på vegne av bandet saksøkte Glitterbest Ltd. for å ha blitt lurt som unge uerfarne tenåringer til å undertegne kontrakter de ikke hadde forutsetninger til å forstå rekkevidden av, skjønte Cook og Jones tegninga og snudde seg mot McLaren. Glitterbest ble dømt til å betale £1 mill. til bandet inkl. renter.

STEVE JONES FRAM

For "Filth" avslører også et annet aspekt ved bandet som ikke alltid har kommet fram. Når vi ser de gamle opptaka med nye øyne, framstår Rotten egentlig mye mer tilbakeholdende og sjenert enn slik pressa har framstilt ham.

Det er noe ydmykt over Steve Jones når han bedyrer at han iallefall vil bli huska for én ting; at han fant på å lage hjørneknuter på lommetørklene, for så å bruke dem som hodeplagg. Han har nok satt mer spor etter seg enn som så.

Under det berømte Bill Grundy-intervjuet i des. ’76, da Pistols akkurat hadde signa EMI og fremdeles var en kultband for Londonere, var det Jones som sto fram og lagde ballade. Rotten satt der og ba nærmest om unnskyldning for at han dumpa ut med et stygt ord, et "shit" på TV’n. Steve var den som tar til motmæle da Grundy begynnte å bli frekk og obsjøn mot Siouxsie, og skjelte ham ut som en "dirty old man" og en "fuckin’ rotter". Det var da det tok av. Over natta var Pistols førstesideoppslag i alle tabloidavisene, arrangører og lokalpolitikere avlyste konsertene, paparazziene var overalt og alt mista sine proposjoner.

ENDEN BESEGLET TIDLIG

I "Swindle"-filmen prøvde McLaren å framstille det som at han selv regisserte det hele. Det er etter all sansynlighet løgn. Både Lydon/Rotten og Matlock skriver i sine biografier at McLaren var opprørt og shaky etter Grundy-opptredenen. Han trodde alt de hadde bygd opp kom til å falle sammen. Han trodde de hadde spolert sin sjanse i sin første tv-opptreden. Dette kommer bedre fram i "Filth".

Men så feil og samtidig så rett kunne han faktisk ta. Feil, fordi det bidro til å gjøre Pistols til det mest inflytelsesrike bandet i verden de siste 25 åra; rett, for satt på spissen var det bandets endelikt og skjebne som ble beseglet akkurat der og da. Grundy-showet gjorde Pistols til alt annet et enn band som kunne følge sin egen utviklingskurve.

HEROIN

"Filth" får oss også til å se de store linjene i Pistols vekst og fall på en enklere måte. Det er selvsagt enkelt i etterpåklokskapens lys å påpeke at McLaren aldri skulle invitert ex- NY Dolls’erne, Johnny Thunders & Co. på "Anarchy"-turnéen. Sistnevnte hadde med seg to ting over Atlanter’n: Heroin og Nancy Spungen. Og de fikk Sid hekta på begge deler. Ikke lett å holde et band samla når den nye bassisten, som ikke engang har rukket å lære seg alle låtene, bare logrer etter ei junkiehore som ei bikkje i bånd.

For da orginalbassist Glen Matlock slutta etter Paradiso-konserten i Amsterdam 7. Januar ’77, og ikke-musiker’n og pogo-oppfinner’n Sid tok over, falt bandet sammen rent kreativt. De produserte bare et fåtall låter med Vicious: "Bodies", "Holidays In The Sun", "EMI" og satte ’korder til Sids tekst, "Belsen Was A Gas". Altfor mye energi gikk med til å prøve å holde Sly unna Nancy og heroinen.

Live falt de også sammen. Riktignok var både Jones og Cook blitt stødige og habile musikere etterhvert, men med en bassist som bare spilte "Blitzkrieg Bop"-riffet til alle låtene, var det ikke lenger et band, men en parodi. Rotten burde kanskje heller prøvd å overtale en av sine andre kompiser, Jah Wobble, litt hardere, til å oveta bassen. Men kjemien stemte ikke, og Wobble var ikke interessert.

GOD SAVE THE QUEEN

En høydare på "Filth" er selvfølgelig lanseringa av "God Save The Queen", på Themsen, ikke minst pga den sterke visuelle effekten bandet hadde og fremdeles har i sin forakt og ignorante utstråling. De klarte kunststykket å taime Dronningas 25 års-jubileum, mye fordi singelen ble trukket tilbake før den første gang nådde butikkene, da A&M skulle gi den ut i mars. Istedet kom den 27/5, to uker før jubileet!

Umiddelbart blei den forbudt på radio og tv, den blei nekta solgt av en rekke forhandlere. Politikere skjelte ut fenomenet som menneskeslektens antitese. Alikevel solgte den mest. Mest av alle! Det blei den alternative Dronnnigsangen. Og den eneste låta som har toppa Hitlistene i UK (eller verden forøvrig) sensurert med hvit sladd!

"Filth" byr også på noen gripende liveopptak fra julekonserten i Huddersfield, da Pistols spelte "Bodies" for oppsagte gruvearbeidere og barna deres. Sid gjorde også suksess med å lære opp de små i poging.

SKULLE TIL OSLO IGJEN

Vi får også se endel scener fra USA-turnéen dems, der det hele stranda. Og hvordan banda glei fra hverandre, da McLaren fløy med Jones og Cook, mens Rotten og prøvde å holde Sid rein, i utstyrsbussen sammen med crew'et.

Egentlig var Pistols booka inn på en ny Skandinavia-turné i kjølvannet av USA-lanseringa. Oslo sto i sin tid på agendaen 24. Januar ’78. Men McLaren endra planene, og ville ha med gjengen til Rio for å gjøre opptak med den førnevnte togrøvern Biggs. Selvfølgelig med "Swindle"-filmen i bakhue.

Dette fikk Rotten til å føle seg lurt opp i stry, han likte dårlig at de brøyt inngåtte kontrakter uten andre grunner enn å følge hype’n til McLaren som gikk over i parodiens rekker. Han trakk seg som kjent etter Winterland-konserten i California, 14 .januar 1978, med de tvetydige ordene: - Ever get the feeling you've been cheated?.

ANSVAR FOR Å FULLFØRE

Det er ikke så vanskelig å forstå Rottens behov for å lage "Swindle"s motstykke. Han er fremdeles bitter på McLaren fordi han ble etterlatt i USA uten penger eller returbillett etter bruddet. Å vinne rettsaken og å gjøre opp regnskap i sin egen murstein av en selvbiografi, var tydeligvis ikke nok. Ikke gjenforeningsturnéen i ’96 heller. Og det lider vel filmen mest av, egentlig. Rottens trang til henge over skulder’n til Julien Temple. Og nærmest mentalt sitte med taktstokken og dirigere Jones og Cook til å slenge dritt til McLaren og Matlock.

For Matlock får som vanlig også gjennomgå. Ikke så mye som i Rotten: No Irish, No Blacks, No Dogs, men han får mye tyn. Men han var desverre den mest talentfulle låtskriver’n i bandet, og viste sympatiske trekk ved å gi Sid opplæring, men også ved å legge på bass (som betalt studiomusiker) på brorparten av låtene på deres eneste album Never Mind The Bolloks, fordi han følte et ansvar for å fullføre det han hadde begynt.

Således er denne filmen også en fullføring av en en 25 års epoke, som ettertidens arvtakere burde se på som et pliktløp å skaffe seg innsikt i. Fordi de lett kan bli parkert som uvitende og historieløse, hvis de ikke ser hva de sjøl er et resultat av.

Og liker du ikke å se dokumentarer på kino, bør du vurdere å leie den på video. For med alle de bra konsertopptaka, veit jeg den fungerer enda bedre på et sted det går an å røyke og drekke.

For det er denne versjonen som kommer til å bli stående om som den beste når 25 nye år er gått, og 25 år, det går faktisk ganske fort.

Relaterte artikler:
0205 Sid Vicious sjølmord?
0104 Pistols vs. Beatles
3103 Rotten gretten
1603 Malcolm McLaren trekker seg?
2602 (Sid &) Nancys forlovelsesring
2602 Pistols ødelegger for McLaren
2202 Johnny Rotten-intervju
1802 The Filth & The Fury
1802 Nils & Ray Stevenson: Vacant

---

Del på Facebook | Del på Bluesky