The Fall: Unutterable

Noen få kunstnere går aldri tomme. Mark E. Smith og hans nesten til enhver tid skiftende The Fall er en av dem. Ufortrødent har han pøst ut skiver non-stop siden det hellige året 1977. Ingenting tyder på at han stopper i år heller. Evnen til å mobilisere overskudd, fantasi, ork og åpenhet til å revitalisere seg, ser ut til å være nøkkelen til et liv som evig ung for gruppa 40+.


Etter å ha blitt avvist etter prøvesynging for et par heavy metall-band i Manchester på midten av 70-tallet, starta bryggesjauer Mark E. Smith sitt eget orkester - i kryssilden mellom Velvet og Can - med endel andre outsidere han plukka opp.

De tok The Fall-navnet fra en av Albert Camus romaner (La Chute, 1956) og spilte inn EPn Bingo Master's Breakout. Siden har det blitt minst ett nytt studioalbum hvert år!

Skranglerockerne og nesten-kakafonikerne The Fall ble engang spurt om hvordan de vurderte skivene sine. Mark svarte: - Når den første prøvepressinga kommer fra platepresseriet, pleier jeg å droppe en syrebit og sette på skiva. Hvis jeg ikke bæd'er, godkjenner vi den og gir presseriet klarsignal til å starte produksjonen.

I dag jager Mark E. Smith og hans troende disipler gjennom verden på pulsende cyberhester, messer og stresser oss med resirkulerte loops og rytmer som ennå har vitamininnholdet inntakt.

De snerrer, vrenger og spytter ut kommentarer om verden og landskapet de ser rundt seg. Punkgitarene fra Manchester harver godt nedover korsryggen, og sørger sammen med resten av kompet for at hue banger konstant og Smiths fraser gir til tider gåsehud i erkjennelsen av storhet.

De har beholdt hissigheten, overskuddet og evnen til å reflektere over sin egen samtid, og i motsetning til sine gamle punkkollegaer (som stort sett bare ser seg tilbake), er de også i stand til å se rundt seg og framover.

Lurkende, snatrende og skakkpsykedeliske kaller de fram grooves som biter seg fast i ryggmargen, flemper og pumper, stamper og skrøfter, men alltid formålsrettas og med vokalfraseringer så syrlig og hovent avlevert at jeg har minimale problemer med å se hvorfor Mark E. Smith har oppnådd gurustatus hos indie- og alternativrockerne av post-punk og post-post-punk-generasjonene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

David Nolan: I Swear I Was There

(09.12.07) Neste gang noen spør deg om hva som er fellesnevneren til band og institusjoner som Buzzcocks, Warsaw/Joy Division/New Order, The Fall, The Smiths, Factory Records, et utall kortlivede punkband, grunnleggerne av den legendariske nattklubben The Haçienda og igangsetterne av Madchesterscenen på åtti- og nittitallet, hva svarer du da? «Allesammen var de der. I hvertfall sverger de på at de var der.» Hvor da? «I Lesser Free Trade Hall i Manchester, 4. juni 1976.»


Nytt Fall-album i oktober

(18.09.00) Britiske skranglepunkerne The Fall, melder at de gir ut et nytt album i november. Tittelen blir "Unutterable" og selskapet heter Eagle Records. Albumet blir oppfølger'n til fjorårets "The Marshall Suite". Fans som er ute etter en smakebit, oppfordres til å kjøpe oktoberutgaven av magasinet Wire, der Fall-låta "Dr Buck's Letter" finnes.


Stewart Lee velger sine Fall-favoritter

(01.03.00) Den britiske TV-komikeren Stewart Lee (fra 'This Morning with Richard and Judy' og 'Fist for Fun') har satt sammen en samling av sine The Fall-favoritter.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.