The Fall: Unutterable

Noen få kunstnere går aldri tomme. Mark E. Smith og hans nesten til enhver tid skiftende The Fall er en av dem. Ufortrødent har han pøst ut skiver non-stop siden det hellige året 1977. Ingenting tyder på at han stopper i år heller. Evnen til å mobilisere overskudd, fantasi, ork og åpenhet til å revitalisere seg, ser ut til å være nøkkelen til et liv som evig ung for gruppa 40+.


Etter å ha blitt avvist etter prøvesynging for et par heavy metall-band i Manchester på midten av 70-tallet, starta bryggesjauer Mark E. Smith sitt eget orkester - i kryssilden mellom Velvet og Can - med endel andre outsidere han plukka opp.

De tok The Fall-navnet fra en av Albert Camus romaner (La Chute, 1956) og spilte inn EPn Bingo Master's Breakout. Siden har det blitt minst ett nytt studioalbum hvert år!

Skranglerockerne og nesten-kakafonikerne The Fall ble engang spurt om hvordan de vurderte skivene sine. Mark svarte: - Når den første prøvepressinga kommer fra platepresseriet, pleier jeg å droppe en syrebit og sette på skiva. Hvis jeg ikke bæd'er, godkjenner vi den og gir presseriet klarsignal til å starte produksjonen.

I dag jager Mark E. Smith og hans troende disipler gjennom verden på pulsende cyberhester, messer og stresser oss med resirkulerte loops og rytmer som ennå har vitamininnholdet inntakt.

De snerrer, vrenger og spytter ut kommentarer om verden og landskapet de ser rundt seg. Punkgitarene fra Manchester harver godt nedover korsryggen, og sørger sammen med resten av kompet for at hue banger konstant og Smiths fraser gir til tider gåsehud i erkjennelsen av storhet.

De har beholdt hissigheten, overskuddet og evnen til å reflektere over sin egen samtid, og i motsetning til sine gamle punkkollegaer (som stort sett bare ser seg tilbake), er de også i stand til å se rundt seg og framover.

Lurkende, snatrende og skakkpsykedeliske kaller de fram grooves som biter seg fast i ryggmargen, flemper og pumper, stamper og skrøfter, men alltid formålsrettas og med vokalfraseringer så syrlig og hovent avlevert at jeg har minimale problemer med å se hvorfor Mark E. Smith har oppnådd gurustatus hos indie- og alternativrockerne av post-punk og post-post-punk-generasjonene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

David Nolan: I Swear I Was There

(09.12.07) Neste gang noen spør deg om hva som er fellesnevneren til band og institusjoner som Buzzcocks, Warsaw/Joy Division/New Order, The Fall, The Smiths, Factory Records, et utall kortlivede punkband, grunnleggerne av den legendariske nattklubben The Haçienda og igangsetterne av Madchesterscenen på åtti- og nittitallet, hva svarer du da? «Allesammen var de der. I hvertfall sverger de på at de var der.» Hvor da? «I Lesser Free Trade Hall i Manchester, 4. juni 1976.»


Nytt Fall-album i oktober

(18.09.00) Britiske skranglepunkerne The Fall, melder at de gir ut et nytt album i november. Tittelen blir "Unutterable" og selskapet heter Eagle Records. Albumet blir oppfølger'n til fjorårets "The Marshall Suite". Fans som er ute etter en smakebit, oppfordres til å kjøpe oktoberutgaven av magasinet Wire, der Fall-låta "Dr Buck's Letter" finnes.


Stewart Lee velger sine Fall-favoritter

(01.03.00) Den britiske TV-komikeren Stewart Lee (fra 'This Morning with Richard and Judy' og 'Fist for Fun') har satt sammen en samling av sine The Fall-favoritter.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.