The Fall: Unutterable

Noen få kunstnere går aldri tomme. Mark E. Smith og hans nesten til enhver tid skiftende The Fall er en av dem. Ufortrødent har han pøst ut skiver non-stop siden det hellige året 1977. Ingenting tyder på at han stopper i år heller. Evnen til å mobilisere overskudd, fantasi, ork og åpenhet til å revitalisere seg, ser ut til å være nøkkelen til et liv som evig ung for gruppa 40+.

Av Trygve Mathiesen // 03.01.01

De tok The Fall-navnet fra en av Albert Camus romaner (La Chute, 1956) og spilte inn EPn Bingo Master's Breakout. Siden har det blitt minst ett nytt studioalbum hvert år!

Skranglerockerne og nesten-kakafonikerne The Fall ble engang spurt om hvordan de vurderte skivene sine. Mark svarte: - Når den første prøvepressinga kommer fra platepresseriet, pleier jeg å droppe en syrebit og sette på skiva. Hvis jeg ikke bæd'er, godkjenner vi den og gir presseriet klarsignal til å starte produksjonen.

I dag jager Mark E. Smith og hans troende disipler gjennom verden på pulsende cyberhester, messer og stresser oss med resirkulerte loops og rytmer som ennå har vitamininnholdet inntakt.

De snerrer, vrenger og spytter ut kommentarer om verden og landskapet de ser rundt seg. Punkgitarene fra Manchester harver godt nedover korsryggen, og sørger sammen med resten av kompet for at hue banger konstant og Smiths fraser gir til tider gåsehud i erkjennelsen av storhet.

De har beholdt hissigheten, overskuddet og evnen til å reflektere over sin egen samtid, og i motsetning til sine gamle punkkollegaer (som stort sett bare ser seg tilbake), er de også i stand til å se rundt seg og framover.

Lurkende, snatrende og skakkpsykedeliske kaller de fram grooves som biter seg fast i ryggmargen, flemper og pumper, stamper og skrøfter, men alltid formålsrettas og med vokalfraseringer så syrlig og hovent avlevert at jeg har minimale problemer med å se hvorfor Mark E. Smith har oppnådd gurustatus hos indie- og alternativrockerne av post-punk og post-post-punk-generasjonene.