DT anno 2011. Foto:Stéphane Gallay via Wikipedia
DT anno 2011. Foto:Stéphane Gallay via Wikipedia

Dream Theater synger på siste verset

Jeg har hørt DreamTheater et titalls ganger, og har gledet meg som en unge til hver bidige konsert! Og nå skulle de i tillegg fremføre klassikeren Scenes From a Memory fra 1999 i sin helhet - ispedd gromlåter fra den siste skiva – «Distance Over Time»! Voksne forventninger - og det skulle bare mangle - gitt bandets historikk, diskografi og rykte som både de raskeste og flinkeste gutta i klassen.


DREAM THEATER / OSLO SPEKTRUM / 21.01.2020


Dette er en konsertanmeldelse på to plan. Plan 1) Flinke karer som spiller rungende og melodisk prog-metal - langs alle akser. Nivå 2) En forhenværende stor kanadisk vokalist som nå breker verre en kaldkvælt sau - og som fullstendig ødelegger alle muligheter for en gedigen konsertopplevelse. Og som gjennom sin udugelighet stjeler all energi - både på scenen hos medmusikanter, og blant publikum.

Del 2 av anmeldelsen først: Man har jo ved selvhør opplevd - og lest i diverse magasiner - at vokalkvaliteten til James LaBrie utelukkende har gått en vei. I Oslo konserthus, under fremføring av «The Astonishing» for to år siden, var vokalen faktisk ganske OK. Antagelig var musikk og tonearter tilpasset en grånende vokalist i et ellers ganske kult show.

Jeg hørte fra flere som opplevde DT på Sweden Rock - der de som siste band for kvelden ble litt avspist fordi Kiss var forsinket med sitt sett - at det låt rimelig bra. På Tons of Rock økte mistanken gjennom egne ører om at vokal-kvaliteten var på hell. Men nå i januar 2020 … det var helt 100% krise.

Det var minst like ille som da jeg hørte den nye spanske vokalisten til TNT da de varmet opp før Scorpions for noen år siden, og jeg bare tenkte: Kødder dere med oss nå, Ronny og Diesel?

Problemet er heller ikke at konsertlyden i Spektrum til tider er dårlig (hvilket den faktisk for en gangs skyld var) - lyden er faktisk altfor bra til at raljinga til James LaBrie ikke blir helt borte, eller kan overskygges i udefinert lydgrums. Jeg er kanskje i overkant følsom for sure toner og direkte falsk vokal, men selv Ozzy som 70-åring synger både rent og fint - og har i tillegg både karisma og fremtrer på scenen som han fortsatt liker det han holder på med.

Det synes det så til de grader at James La Brie ikke gjør. Han lider - og han vet det. Kong John Petrucci (gitar) er gitargud - og en mester i musisering (høre bare gitarspillet på «The Barstool Warrier» fra siste album). Jordan Ruddess er et geni på keyboard, og James Myung er en av de mest hardtarbeidende bassister i bransjen. At dere orker! At dere gidder! Ryktet deres dras ned i søle og grums med en blanding av geit og sau på vokal - og gammel storhet hjelper ikke.

Del 1 av anmeldelsen: Når James ikke er på scenen låter jo Dream Theater som en drøm! Dog preger grisevokalen også instrumentalt samspill og musisering. Når sauen går av scenen, forsøker resten av flokken å kompensere - ikke litt for mye - men alt for mye. Som om de føler de har dårlig samvittighet.

I første av to sett får vi servert åpningssporet fra «Untethered Angel». Den sitter som ei kule - helt til vokal-kua ødelegger alt. Så følger «A Nightmare To Remember» fra «Black Cloud & Silver Linings» (siste skiva Mike Portnoy er med på - og akkurat nå tenker jeg at jeg gleder meg mye mer til å høre nettopp trommeguden i hans nye band, Sons Of Apollo, med Jeff Scott Soto på vokal - i Drammen 2. mars).

«Fall Into Light» og «Barstool Warrior» fra siste skive låter rockete og proggete (så lenge ikke James er på scenen, og han fortsetter - som vanlig å gå inn og ut - mens jeg håper at han egentlig ikke kommer ut igjen), før «In the Presence of Enemies» fra «Systematic Chaos» og «Pale Blue Dot» (en litt rar låt egentlig - men det låter kult nok) - avslutter første akt. Helt jævlig - men instrumentalt til tider veldig bra - avhengig om det er 4 eller 5 på scenen.

Vurderte seriøst å forlate salen etter første sett, men fristelsen til å høre hele «Scenes of A Memory» live ble rett og slett for stor. Har du ikke hørt «Metropolis pt2 - Scenes From A Memory», så er det konsept-prog på godt og vondt - og en kort plateanmeldelse følger:

En historie om mord, terapi, tidligere liv og søken etter svar. Fordi jeg er mer opptatt av musikken enn tekst og historie, legger jeg ikke mer tolkning enn jeg må. Jeg bare konstaterer at albumet var - og er - utrolig spennende og interessant å låne øret til, mange ganger. Hele prog-spekteret dekkes - fra god rockeorientert prog-metal («Strange deja Vu» og «Fatal Tragedy», via mer suggererende partier («Home») , til det ekstremt kompliserte og på grensen til "at-det-er-helt-uforståelig-at-det-er-mulig-å-spille" («Dance of Eternity) - til såre, rolige låter med litt trøkk («One Last time» og «The Spirit Carries on»). Et klassisk album - og blant det ypperste av det beste som DT har lagd.

Glemte for øvrig å nevne at det er første skiva som Jordan Ruddess er med på. Så - hvordan låter det på scenen - 20 år etter? Musikalsk og kontrollert. Flott. Suggererende og drømmende. Det sitter! Og selv kua James greier å raute seg sånn noenlunde gjennom. Dog mistenker jeg at flere av låtene er lagt ned en toneart eller tre, og at det er derfor andre sett faktisk låter helt OK. Avslutningen med «At Wit's End» ruller og går - men verken bandet eller jeg kan egentlig vente med å forlate Spektrum raskt nok. Trist egentlig.

Jeg glemte nesten å skrive at den ene hiten til Dream Theater, «Pull You Under», ikke ble spilt - kanskje like greit ... Tror ikke James hadde greid å fullføre til første refreng engang. Spilt er spilt og sunget er sunget - og takk til James LaBrie for god vokal gjennom mange mange år. Men nå må du pensjoneres!

DreamTheater: Skaff dere en ny vokalist - og det raskt. Musikalsk og kreativt har dere fortsatt masse å melde. Jørn Lande, Russel Allen, Zaher Zorgati (Myrath), Michael Eriksen (Circus Maximus), Tommy Karevik (Kamelot), Einar Solberg (Leprous) eller Roy (Conception): Her må det jo bare være en stor og viktig ledig vokal-jobb snart! Hvis ikke - legg ned bandet og la oss minne det med verdighet. Nok er nok.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dream Theater - fortsatt duggfrisk progmetal

(17.07.25) «Jeg hadde glemt hvor bra de er», sa jeg til en medfotograf etter førstelåta. Han var enig. «Vi hørte da mye på dem i gamle dager?» Her var det bare å glede seg, for dette låt mye bedre enn jeg husket! Progmetallbandet fra Boston feirer førtiårsjubileum i år, og med seksten studioskiver bak seg har de nok av materiale å ta av.


Dream Theater spiller Metallica

(18.09.21) «Lost Not Forgotten Archives» er et konsept Dream Theater gir ut i denne mørketiden kalt Pandemi. De tar for seg diverse live-opptak som er pusset på og remikset. Nå har turen kommet til live opptredener viet coverversjoner av Metallicas legendariske album «Master Of Puppets».


BUKTAFESTIVALEN, Tromsø 16-18/7.

(02.08.15)


Dream Theater: A Dramatic Turn Of Events

(10.09.11) Kongene av progmetal har hatt både en dalende kurve og en dalende status i mine øyne de siste årene, men på den nye skiva - den første uten supertrommis Mike Portney - leverer Dream Theater sitt beste album på mange år.


Mike Portnoy slutter i Dream Theater

(10.09.10) Progmetalfansen er i lettere sjokk etter at "The Heart And Soul Of Dream Theater", Mike Portnoy slutter etter 25 år i bandet. John Petrucci, James LaBrie og resten annonserer imidlertid at bandet er langt i fra over.


Bildespesial: Progressive Nation i Spektrum

(28.09.09) (Oslo/PULS): Det ble mange timer med progrock da Dream Theater, Opeth, Bigelf og Unexpect rullet inn i Oslo Spektrum i helgen. Her følger en visuell rapport fra det hele.


Dream Theater: Black Clouds & Silver Linings

(30.06.09) Dream Theaters tiende album på dobbelt så mange år er kanskje det hardeste og mørkeste de har vært bort i.


Dream Theater: Nok en plate, nok en verdensturné, nok et intervju

(25.03.08) Dream Theater har i løpet av sin snart 20 år lange karriere vokst seg til å bli en kjempe i den progressive musikkverdenen. Selv etter 9 studioalbum og 5 livealbum vet bandet og fornye seg, og man vet aldri hva man kan forvente seg når amerikanerne slipper nytt mareriale. Med det i bakhodet, var derfor ingenting mer naturlig enn å slå av en prat med vokalist James Labrie i forbindelse med bandets konsert i Oslo for en tid tilbake.


Dream Theater: Overrasket og overbeviste

(01.10.07) (Oslo/PULS): Fra deres første besøk på "Images And Words"-turnéen i 1993 har de aldri utelatt Norge fra deres turnéplaner, og lojaliteten er tosidig. Etter nesten 20 år blir bandet bare større og større, og spilte lørdag for fjerde gang i Oslo Spektrum. De ble en strålende kveld med flere overraskelser.


Dream Theater: Systematic Chaos

(27.09.07) Sjelden har vel en albumtittel vært mer treffende, men kompleksitet kan også selge. Til helgen spiller Dream Theater for sitt største publikum i Norge noensinne (i skrivende stund er Spektrum nesten utsolgt), og det med et solid album i ryggen.


Dream Theater: Kronologisk maktdemonstrasjon

(01.10.05) (Oslo/PULS): Dream Theater blir bare større og større. I år har de 20-års jubileum, og kommer nok til å sette publikumsrekord på deres pågående "Octavarium World Tour". I Oslo feiret de jubileet med å gi 6.500 nordmenn en kronologisk gjennomgang av sin historie.


Dream Theater: Octavarium

(07.06.05) Progrock-kongene har klart det kunststykke å bli et av verdens største metalband, uten noen som helst kommersiell satsing, og uten egentlig å ha noe særlig kommersiell apell. Progmetal har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli en sjanger som preger hitlistene, men se ikke bort ifra at "Octavarium" kan gi bandet enda flere trofaste fans. Denne gangen har de skrevet låter som tilogmed P4 kan playliste.


Dream Theater: Live At Budokan (3 CD)

(06.10.04) At Dream Theater er et liveband av ypperste merke har det vel aldri hersket noen som helst tvil om. Dette er bandets fjerde livealbum, og denne gangen får du servert en hel konsert fra begynnelse til slutt, fordelt på hele tre cd-plater.


Dream Theater: Solid, men ikke fullkomment

(22.01.04) (Oslo/PULS): Det er ikke hverdagskost å måtte reise ut på konsert før barne tv er ferdig, men Dream Theater fornekter seg ikke på denne turnèen, og har satt av bortimot tre timer til sine dedikerte fans. Da må man starte tidlig på kvelden, og det var nok ikke alle som satt like stor pris på akkurat det.


Dream Theater: Train Of Thought

(10.11.03) Dream Theater overrasker ingen på sitt syvende studioalbum. Egentlig skuffer de litt i forhold til hva de har gjort i det siste, men som alltid er det kvalitet i alle ledd.


Dream Theater: Six Degrees Of Inner Turbulence

(14.03.02) Nok et strålende album fra et av rockhistoriens dyktigste og mest innovative band. New York-gruppa Dream Theater viser at de har våkna fra dvalen de befant seg i på miden av 90-tallet, og har med dette prestert et av sine beste album.


Tre timer i drømmeland

(31.01.02) (Oslo/PULS): Etter åpningslåta "The Glass Prison", kommer "Under A Glass Moon" fra genistrek-albumet "Images And Words". Derfra og inn var det fullt trøkk fra fem geniale musikere. Dream Theater tok Club Spektrum med storm - og neste gang spiller de ikke i klubben.


Dream Theater over New York!

(03.10.01) Coveret på det nye albumet fra Dream Theater ble nylig trukket tilbake. Kanskje ikke så merkelig...? Omslaget ble laget i god tid før det smalt på Manhattan.


Forrykende, Dream Theater!

(30.03.00) Det er tydelig at prog. rock og prog. metal har fått en kraftig tilhengerskare i landet. Det skal Dream Theater ha mye av fortjenesten for, og disse to konsertene vil avgjort ikke gjøre interessen mindre. Gnistrende, rett og slett!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.