Dream Theater synger på siste verset
Jeg har hørt DreamTheater et titalls ganger, og har gledet meg som en unge til hver bidige konsert! Og nå skulle de i tillegg fremføre klassikeren Scenes From a Memory fra 1999 i sin helhet - ispedd gromlåter fra den siste skiva – «Distance Over Time»! Voksne forventninger - og det skulle bare mangle - gitt bandets historikk, diskografi og rykte som både de raskeste og flinkeste gutta i klassen.
DREAM THEATER / OSLO SPEKTRUM / 21.01.2020
Dette er en konsertanmeldelse på to plan. Plan 1) Flinke karer som spiller rungende og melodisk prog-metal - langs alle akser. Nivå 2) En forhenværende stor kanadisk vokalist som nå breker verre en kaldkvælt sau - og som fullstendig ødelegger alle muligheter for en gedigen konsertopplevelse. Og som gjennom sin udugelighet stjeler all energi - både på scenen hos medmusikanter, og blant publikum.
Del 2 av anmeldelsen først: Man har jo ved selvhør opplevd - og lest i diverse magasiner - at vokalkvaliteten til James LaBrie utelukkende har gått en vei. I Oslo konserthus, under fremføring av «The Astonishing» for to år siden, var vokalen faktisk ganske OK. Antagelig var musikk og tonearter tilpasset en grånende vokalist i et ellers ganske kult show.
Jeg hørte fra flere som opplevde DT på Sweden Rock - der de som siste band for kvelden ble litt avspist fordi Kiss var forsinket med sitt sett - at det låt rimelig bra. På Tons of Rock økte mistanken gjennom egne ører om at vokal-kvaliteten var på hell. Men nå i januar 2020 … det var helt 100% krise.
Det var minst like ille som da jeg hørte den nye spanske vokalisten til TNT da de varmet opp før Scorpions for noen år siden, og jeg bare tenkte: Kødder dere med oss nå, Ronny og Diesel?
Problemet er heller ikke at konsertlyden i Spektrum til tider er dårlig (hvilket den faktisk for en gangs skyld var) - lyden er faktisk altfor bra til at raljinga til James LaBrie ikke blir helt borte, eller kan overskygges i udefinert lydgrums. Jeg er kanskje i overkant følsom for sure toner og direkte falsk vokal, men selv Ozzy som 70-åring synger både rent og fint - og har i tillegg både karisma og fremtrer på scenen som han fortsatt liker det han holder på med.
Det synes det så til de grader at James La Brie ikke gjør. Han lider - og han vet det. Kong John Petrucci (gitar) er gitargud - og en mester i musisering (høre bare gitarspillet på «The Barstool Warrier» fra siste album). Jordan Ruddess er et geni på keyboard, og James Myung er en av de mest hardtarbeidende bassister i bransjen. At dere orker! At dere gidder! Ryktet deres dras ned i søle og grums med en blanding av geit og sau på vokal - og gammel storhet hjelper ikke.
Del 1 av anmeldelsen: Når James ikke er på scenen låter jo Dream Theater som en drøm! Dog preger grisevokalen også instrumentalt samspill og musisering. Når sauen går av scenen, forsøker resten av flokken å kompensere - ikke litt for mye - men alt for mye. Som om de føler de har dårlig samvittighet.
I første av to sett får vi servert åpningssporet fra «Untethered Angel». Den sitter som ei kule - helt til vokal-kua ødelegger alt. Så følger «A Nightmare To Remember» fra «Black Cloud & Silver Linings» (siste skiva Mike Portnoy er med på - og akkurat nå tenker jeg at jeg gleder meg mye mer til å høre nettopp trommeguden i hans nye band, Sons Of Apollo, med Jeff Scott Soto på vokal - i Drammen 2. mars).
«Fall Into Light» og «Barstool Warrior» fra siste skive låter rockete og proggete (så lenge ikke James er på scenen, og han fortsetter - som vanlig å gå inn og ut - mens jeg håper at han egentlig ikke kommer ut igjen), før «In the Presence of Enemies» fra «Systematic Chaos» og «Pale Blue Dot» (en litt rar låt egentlig - men det låter kult nok) - avslutter første akt. Helt jævlig - men instrumentalt til tider veldig bra - avhengig om det er 4 eller 5 på scenen.
Vurderte seriøst å forlate salen etter første sett, men fristelsen til å høre hele «Scenes of A Memory» live ble rett og slett for stor. Har du ikke hørt «Metropolis pt2 - Scenes From A Memory», så er det konsept-prog på godt og vondt - og en kort plateanmeldelse følger:
En historie om mord, terapi, tidligere liv og søken etter svar. Fordi jeg er mer opptatt av musikken enn tekst og historie, legger jeg ikke mer tolkning enn jeg må. Jeg bare konstaterer at albumet var - og er - utrolig spennende og interessant å låne øret til, mange ganger. Hele prog-spekteret dekkes - fra god rockeorientert prog-metal («Strange deja Vu» og «Fatal Tragedy», via mer suggererende partier («Home») , til det ekstremt kompliserte og på grensen til "at-det-er-helt-uforståelig-at-det-er-mulig-å-spille" («Dance of Eternity) - til såre, rolige låter med litt trøkk («One Last time» og «The Spirit Carries on»). Et klassisk album - og blant det ypperste av det beste som DT har lagd.
Glemte for øvrig å nevne at det er første skiva som Jordan Ruddess er med på. Så - hvordan låter det på scenen - 20 år etter? Musikalsk og kontrollert. Flott. Suggererende og drømmende. Det sitter! Og selv kua James greier å raute seg sånn noenlunde gjennom. Dog mistenker jeg at flere av låtene er lagt ned en toneart eller tre, og at det er derfor andre sett faktisk låter helt OK. Avslutningen med «At Wit's End» ruller og går - men verken bandet eller jeg kan egentlig vente med å forlate Spektrum raskt nok. Trist egentlig.
Jeg glemte nesten å skrive at den ene hiten til Dream Theater, «Pull You Under», ikke ble spilt - kanskje like greit ... Tror ikke James hadde greid å fullføre til første refreng engang. Spilt er spilt og sunget er sunget - og takk til James LaBrie for god vokal gjennom mange mange år. Men nå må du pensjoneres!
DreamTheater: Skaff dere en ny vokalist - og det raskt. Musikalsk og kreativt har dere fortsatt masse å melde. Jørn Lande, Russel Allen, Zaher Zorgati (Myrath), Michael Eriksen (Circus Maximus), Tommy Karevik (Kamelot), Einar Solberg (Leprous) eller Roy (Conception): Her må det jo bare være en stor og viktig ledig vokal-jobb snart! Hvis ikke - legg ned bandet og la oss minne det med verdighet. Nok er nok.
Del på Facebook | Del på Bluesky