Dream Theater: Six Degrees Of Inner Turbulence
Nok et strålende album fra et av rockhistoriens dyktigste og mest innovative band. New York-gruppa Dream Theater viser at de har våkna fra dvalen de befant seg i på miden av 90-tallet, og har med dette prestert et av sine beste album.
Da jeg for tretten år siden plukka opp "When Dream And Day Unite" i en støvete metalsjappe i Tyskland, kunne jeg ikke i mine sykeste fantasier forestilt meg at dette bandet skulle bli så store som de har blitt.
Etter at klassikeren "Images And Words" kom på markedet i '92, har Dream Theater gitt den utskjelte progrocken en renessanse av de sjeldne. Personlig mener jeg de hadde en real nedtur med oppfølgerne "Awake" og "Falling Into Infinity", der de i mine øyne lot det melodiøse vike for å la de mer ustrukturerte partiene utfolde seg. Med "Scenes From A Memory" ('99), bevega de seg mer tilbake til sin opprinnelige stil, og de følger opp i samme gate på denne skiva.
Det er et storslått verk Dream Theater presenterer. En dobbel cd hvor den første inneholder seks seperate låter - alle med velkjent lang spilletid, og cd nummer to som er en slags temaskive hvor det berettes om en kvinnes skjøre mentale helse. Rimelig komplekse saker, som alltid.
Albumet åpner altså med et "normalt" knippe på seks låter, hvor fem av disse holder et ekstremt høyt nivå. Den eneste som ikke helt innfrir i mine ører er "Blind Faith" som blir noe kjedelig i lengden. Bortsett fra denne, er det ikke lett å kjede seg i selskap med dette bandet. Mengder med komplekse overganger, fengende melodilinjer og et utrolig samspill - kombinert med en mektig lydproduksjon - gjør disk 1 til en nytelse og lytte til. Åpningslåta "The Glass Prison" fikk vi en smakebit på i Spektrum tidligere i år, og denne står nok fram som den beste låta av de seks - sammen med den stilige balladen "Misunderstood". Men, kvalitet over hele fjøla her, selv om de har en tendens til å trekke ut låtene sine bittelittegrann for mye på slutten.
Den andre delen av skiva er et 42 minutters epos som omhandler en kvinnes sinnslidelser, og her spares det heller ikke på mye. Det kan fort virke som om bandet gaper over for mye, men de lander faktisk på den riktige siden av streken, tross for at de balanserer hårfint på grensa til å bli for pompøse.
De åtte "aktene" i verket er både fascinerende og spennende, med mange gode overganger, og en finfin miks av tunge og roligere partier - alt framført med ypperste presisjon og perfeksjonime fra et knippe musikere med utenomjordiske talenter på sine respektive instrumenter. Det får så være at vokalist James LaBrie ikke er av like høy klasse, så lenge sluttresultatet likevel blir så bra.
Dream Theater skuffer definitivt ikke. Ikke denne gangen heller.
Del på Facebook | Del på Bluesky