BUKTAFESTIVALEN, Tromsø 16-18/7.
Buktafestivalen / /
Torsdag 16/7:
DANKO JONES: Den kanadiske rockeren åpna festivalen. Rocka attitude selvsagt. Bra samspilte og bra kontakt med publikum. Men trioen har litt for mange midt-på-treet-låter, for mange likegyldige låter. For mye rock på tomgang.
BRUTUS: Et norsk/svensk band sterkt forankret i 70-tallet. Referanse: særlig Sabbath, men også spor av boogie-rock. Tight levert , men vokalisten var for ufokusert og ujevn prestasjonsmessig. Og for glad i øl, fikk overrakt en ølbeholder av
en av publikummerne mot slutten!
THE GRAVELTONES: En engelsk/australsk duo med røtter i blues, rock og garasjerock. En energibombe! Trommer, vokal og gitar er nok! Av og til kunne nok energien overskygge virkelig gode låter. Men alt i alt: Dette var fett, ass!
DREAM THEATER: Amerikanske progmetal- legender for første gang i Tromsø. Og det ble virkelig en oppvisning i dynamisk og variert progmetall. Med det mest imponerende trommesettet jeg har sett på en scene. Dream Theater var uhyre tighte og samspilte og lyden var knall. De spilte låter fra alle deres album. En imponerende konsert rett og slett.
Fredag 17/7:
DANIEL NORGREN: Denne svensken åpnet fredagen. Spiller en slags bluesy americana. Et absolutt hyggelig bekjentskap. Men jeg savnet litt opptur i settet. Kom seg mot slutten. Bra gitarist, en mer ordinær vokalist.
WEDGE: Tyskere. Og hei, her var det snakk om old school 70-talls heavy-rock. Med orgel. Ah, barskt! Referanse:særlig Deep Purple.
THE GROWLERS: Amerikanere som ble hypa voldsomt forut for festivalen.. Men det ble egentlig en skuffelse. Nokså anonym pop-indie. En sjarmerende stemme på den mannlige vokalisten. Men låtene ble for like og dynamikken og variasjonen var fraværende.
FRU PEDERSEN: Et comeback av dette nord-norske bandet som holder til i Trondheim. Men har ligget på is de siste 10 åra. Godt kjent i undergrunnsrocken her på berget på 90-tallet. Nå tilbake anført som før av Lofotværingen (Kabelvåg) Steinar Krogstad. Som er vokalist og låtskriver. Og han hadde selvsagt på seg kjole og nettingstrømper! Anarkistisk og freakete rock og punk som fenget publikum.
THE LATE GREAT: Et americana-band fra Tromsø som måtte steppe inn på kort varsel da britiske Temples avlyste. De spilte et helt OK sett. Men de er best når de rocker og nærmer seg 16 Horsepower!
RIVAL SONS: Amerikanere som blander hard rock med bluesy'e inputs. Det hele åpnet bra. Men etterhvert falmet konserten. Det ble for mye jamming og gutta virket delvis uinspirerte. OK, men ikke mer.
Lørdag 18/7:
JONATHAN WILSON: Fantastisk konsert med noe av det beste USA kan by på for tida. En reise i west-coast americana, blandet med psykedelia og rock. Tidløs organisk musikk uten fiksfakserier. Og herlig orgel også! Wilson er også en ypperlig gitarist. En musikalsk reise hvor The Band møtte Grateful Dead møtte The Byrds! Bl.a
TORGEIR WALDEMAR: For all del. Akseptabelt fra litt opphypede (etter min menig) Waldemar. Men låtene blir for innadvendte. Og dessuten er de for ujevne. Jeg savnet mer variasjon.
NORTHERN BELLE: Flott sjarmerende countrypop og folk fra Tromsøværingen Stine Andreassen i front (vokalist). Referanser: Emmylou Harris og Allison Krauss. Et fint avbrekk i all den hardtslående rocken.
CHUCK PROPHET & The Mission Express: Amerikansk kvalitetsrock. Chuck er blitt en skikkelig veteran og han og hans band rocka og varierte som bare det. Vi fikk en reise i CP's etter hvert rikholdige katalog. Og for en showmann han har blitt! Fikk publikum med seg og han sang utmerket og gitarspillet var outstanding . Publikum ville ha mer når han ga seg 55. minutter!
Skrevet av:
Tor Harald Bergsrud
Redigert av:
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.