Dream Theater: Octavarium
Progrock-kongene har klart det kunststykke å bli et av verdens største metalband, uten noen som helst kommersiell satsing, og uten egentlig å ha noe særlig kommersiell apell. Progmetal har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli en sjanger som preger hitlistene, men se ikke bort ifra at "Octavarium" kan gi bandet enda flere trofaste fans. Denne gangen har de skrevet låter som tilogmed P4 kan playliste.
Dream Theater har aldri vært redd for å fornye seg. Samtidig har de alltid beholdt de elementene de mestrer så godt - tyngde, kombinert med melodiøsitet og fantastiske instrumentale krumspring. Forrige studioutspill "Train Of Thought" var det klart mest heavy albumet de har gitt ut pr dags dato, men denne gangen har de fokusert mer på å skrive de gode melodiene, og gått tilbake til en mer tradisjonell utgave av Dream Theater. De har også anstrengt seg skikkelig for å skrive kortere låter enn det vi er vant med fra denne kanten. Fire av de åtte sporene klokker faktisk inn på under åtte minutters spilletid. Sjelden kost.
Resultatet har blitt meget godt. Dette er muligens det beste Dream Theater-albumet siden "Scenes From A Memory" (1999), og det sier ikke lite. Ballet åpnes solid med den relativt tunge "The Root Of All Evil", som etterfølges av balladen "The Answer Lies Within". Denne er sukkersøt som bare det, men en veldig fin låt. Her får du av alle ting høre keyboardist Jordan Rudess spille lap steel gitar. Denne etterfølges av den litt anonyme "These Walls", som er albumets svakeste låt.
"I Walk Beside You" er en låt som like gjerne kunne vært gjort av U2 eller Coldplay på en god dag. Jeg sitter ikke med noen opplysninger om hva som eventuelt skal gies ut som singel fra dette albumet, men slipper de denne til radio, bør Dream Theater rett og slett ha en sjelden hitlåt. Dette er en låt som varer i under fem minutter, og har et så hektende refreng at repeat-knappen går varm. Kommerst, javel, men fryktelig godt gjennomført.
Skivas hardeste låt er "Panic Attack", også dette en virkelig godbit, mens "Never Enough" høres ut som en hardere utgave av Muse, og er også et fantastisk stykke musikk.
"Sacrified Sons", en hyllest til de som døde under terrorangrepene 11. september, er en episk låt som også er av høy kvalitet.
Albumets store epos er tittelkuttet, som er strategisk plassert på slutten av skiva. Her snakker vi om ei låt som varer i 24 minutter fordelt på fem kapitler, og hvor alle Dream Theaters velkjente elementer - pluss noen nye - får boltre seg hemningsløst. På disse to siste låtene har bandet for første gang engasjert et helt orkester, noe som gir lydbilde om mulig enda mer dybde.
"Octavarium" vinner mye på de solide melodiene, og kan fint plasseres helt der oppe sammen med kanonplatene"Images And Words" og "Scenes From A Memory". Det bør være duket for nok en stor aften når Dream Theater tar sin årlige tur til hovedstaden fredag 30. september.
Del på Facebook | Del på Bluesky