Tre timer i drømmeland
(Oslo/PULS): Etter åpningslåta "The Glass Prison", kommer "Under A Glass Moon" fra genistrek-albumet "Images And Words". Derfra og inn var det fullt trøkk fra fem geniale musikere. Dream Theater tok Club Spektrum med storm - og neste gang spiller de ikke i klubben.
Dream Theater / /
Suksessen til Dream Theater her til lands er stigende til de grader. Her snakker vi om et band som i fjor fylte Rockefeller to dager på rad, og igår tok skrittet opp til Club Spektrum, og jaggu klarte de ikke å fylle denne arenaen også! Helt utrolig, ettersom salgstallene her i Norge ikke har vært spesielt imponerende. Men, også dette er i ferd med å endres.
Det ferske albumet "Six Degrees Of Inner Turbulence" gikk i dag rett inn på 16. plass på VG-lista. Men det er nok live-ryktet til gruppa som lokker folk i tusenvis til konsertene deres. Jeg kan ikke tenke meg ett band på denne kloden som er dyktigere på scenen enn Dream Theater. Gårsdagens konsert i Spektrum var igjen en maktdemonstrasjon av de sjeldne.
Valuta for penga får man til de grader - i nesten tre timer rocker de vettet av et fullsatt Spektrum, og det nye materiale låter unektelig bra. Men det er også gjort plass til en del gamle gode låter. Sist gang de gjesta Oslo, var det tema-albumet "Scenes From A Memory" som ble framført i sin helhet, noe som ga lite tid til eldre materiale. Denne gangen fikk vi servert låter fra alle utgivelsene.
Etter åpningslåta "The Glass Prison", kommer "Under A Glass Moon" fra genistrek-albumet "Images And Words", og derfra og inn var det fullt trøkk fra fem geniale musikere.
En for anledningen kortklipt John Petrucci trakterer gitaren sin som den gitar-guden han er; Mike Portnoy er helt konge bak det massive trommesettet; John Myungs basstraktering er av ypperste merke, og Jordan Rudess er en keybordist plukket fra øverste hylle. Tar vi også med at James LaBrie herjer vilt med stemmebånda sine, så har vi en unik line-up. Vi er vitne til musikalsk presisjon hinsides det normale.
Selvølgelig kunne man si at vi burde fått mer av de gamle låtene, men det er forståelig at det nye materiale må prøves ut live. Og endelig fikk vi også oppleve en låt fra det ufattelig sterke debutalbumet "When Dream And Day Unite", da "The Killing Hand" dukker opp. En utrolig tøff låt, som ikke har vært på settlista under de siste årenes forestillinger. Dermed var undertegnede mer enn fornøyd, men det skulle komme mer.
"Pull Me Under" var bandets første hit, og kommer som siste ordinære låt, før vi som ekstranumre får en fantastisk versjon av "Home" fra "Scenes From A Memory"; balladen "Hollow Years" fra "Falling Into Infinity" og til slutt den episke "Learning To Live" fra "Images And Words".
Dermed var det punktum for denne gang, men disse gutta svikter ikke Norge neste gang de skal ut på farta heller. Da er det nok fare for at hele Oslo Spektrum må benyttes - og fylles.
Del på Facebook | Del på Bluesky