Dream Theater: Black Clouds & Silver Linings

Dream Theaters tiende album på dobbelt så mange år er kanskje det hardeste og mørkeste de har vært bort i.

Av Odd Inge Rand // 30.06.09

"A Nightmare To Remember" er en brutal, mørk og mektig åpning. Skrevet om en bilulykke gitarist John Petrucci opplevde som barn, er det en over 16 minutter lang låt som byr på det meste i Dream Theaters register. Fra treffsikre riff til presise trommeslag og til James LaBrie litt snille stemme som gjør kontrastene komplett på en positiv måte.

"A Rite Of Passage" nærmer seg 10 minutter, men den er likefullt førstesingelen med fengende og lett klebende elementer primært fra Petrucci og keyboardist Jordan Rudess. De to duellerer også sprekt i soloarbeidet, men Rudess har en tendens til å nærme seg gitararbeidet både i tone- og lydvalg. Han tenker rett og slett for mye gitar, der han spurter over tangentene.

"The Shattered Fortress" er nok et kapittel i Mike Portnoys "Twelve Steps Suite" om alkoholmisbruk. Den startet med "The Glass Prison" fra Six Degress Of Inner Turbulence (2001) og har hatt et kapittel i hvert album siden. I seriens siste kapittel er det også mulighet for å høre igjen elementer fra alle de andre fire, som f.eks "The Root Of All Evil" fra Octavarium (2005).

Albumets korteste låt, "Wither", som kommer midt i er en god pause i intensiviteten til Dream Theater denne gangen. En feiende flott ballade, som sammen med Portnoys hyllest til sin avdøde far "The Best Of Times" blir de litt mer beherskede øyeblikkene.

Men konklusjonen blir at Black Clouds & Silver Linings er en monumental plate med 6 spor, der kun to er under 10 minutter. De har fremdeles mye å by på, og selv om avslutningen med "The Count Of Tuscany" er litt lettglemt, er det mye å glede seg over her.

Til tross for at både Octavarium (2005) og Systematic Chaos (2007) i aller høyeste grad var oppegående album, er nok denne det beste bandet har gjort siden Train Of Thought (2003).