Velsmurt hitmaskineri med sporadisk engasjement
De sortkledde svenskene har en grei dag på jobben i finværet på Moldejazz. Men bandet virker noe uengasjert, og det savnes trøkk og spilleglede hos de relativt unge rockeveteranene.
Kent / /
Kent er et av de mest populære rockebandene i Skandinavia for tida. Med sine mollstemte melodier og underfundige svenskspråklige tekster har de fått en enorm fanskare i de nordiske landene. Helt siden siden debututgivelsen Kent kom i 1995, har populariteten økt for hvert plateslipp.
Isola fra 1998 ble det kommersielle gjennombruddet til Kent i Norge. Da hadde det allerede gått gjetord her til lands om et strålende svensk band som fikk tretti tusen skandinaviske røster til å synge med av full hals under Roskildefestivalen i 1996. Bandets unike miks av drønnende shoegazergitarer og Evert Taube-aktige melodier var som skapt for de store massene på festivalen.
Og Kent starter med begynnelsen under kveldens opptreden. Låta Stenbrott fra debutplata er et hyggelig gjensyn med et ungt og fremadstormende band. Lyden er bortimot perfekt, og orkesteret koser seg i solskinnet på utescena til Moldejazz.
De lirer av seg hit after hit after hit,og publikum responderer raskt på låter som Max 500, Om Du Var Her,Dom Andra og Ingenting fra fjorårets langspiller Tillbaka Til Samtiden.
Men bandet virker noe uengasjert, og vi aner en viss trøtthet hos de svenske popgrossistene.
Låtene framføres ofte uten særlig dynamikk, og vokalist Joakim Berg synger uten den helt store innlevelsen. Oproffessionell, fra nevnte Isola blir paradoksalt nok et hederlig unntak. Da finner bandet plutselig tilbake til storformen fra 90-tallet.
Under konserten røper bandet at de faktisk mistenker seg selv for å ha mistet noe av slagkraften med årene. Et ekstranummer er en helt ny låt, og bandet betror oss at den er et eksperiment, en slags test på om de har mer kreativ skaperkraft i seg. Men Håll Ditt Huvud Høgt blir ingen høydare. Den mangler også dynamikk og innlevelse fra de sortkledde svenskene.
Heldigvis blir enden på visa mye bedre. Avslutningslåta Sundance Kid er dynamisk og intens. Vi hører plutselig akustiske gitarer, støyende gitarer, rungende cymbaler, tøffe tam-tam trommer og en vokalist som ønsker å formidle noe til sitt publikum.
Men den blir dessverre et av for få hederlige unntak. Kent trenger kanskje å drikke litt av ungdomskilden for å finne tilbake til det som gjorde dem til et gnistrende liveband i det forrige årtiet.
Del på Facebook | Del på Bluesky