Ukontrollert, regissert kaos
En kan si mye rart om Ornette Coleman, men at mannen kan kle seg den saken er heva over enhver tvil. Her mangla bare malingspøsen, så ville Maler'n til Bjercke eller Drygolin sporenstreks rykka inn som hovedsponsor. Makan til dress!
Ornette Coleman / /
Ornette Coleman er født 9. mars 1930, og går altså i sitt 79. år. «Men han spiller bedre enn noen gang,» mente konferansier og festivalsjef Otnæs. Det kan godt hende, selv om det nok ville vært mest korrekt å si at Ornette Coleman spiller sånn som han alltid har gjort. Er man avant garde, så er man avant garde.
På spørsmål om Frank Sinatra sang jazz eller pop, kom Karin Krog i mandagsavisa (festivalavisa i Molde; "Fire Flate") etter hvert fram til at Frank Sinatra nok enkelt og greit var Frank Sinatra. Sånn tror jeg vi skal si det om Ornette Coleman, også. Ornette Coleman er Ornette Coleman. Og ingen andre er Ornette Coleman.
Han spiller fort. Og ofte kort. Idet han satte i gang, og spilte omtrent sånn: Sha-ba-la-la-la-ba-la-la-la-ba-la-la-ba-bah! Ja, da trodde jeg han kanskje var ferdig med første låt, i tråd med hvordan kaninene har seg, sånn på en-to-tre - ferdig! Sånn var det ikke, men han satte en tone som kom til å vare konserten gjennom. Han har forresten en mystisk tone også i hornet sitt; en skarp, nærmest spinkel tone strømmer ut av hans altsax.
Trompeten hans låter omtrent på samme vis. Han brukte den ikke mye - og når den var i bruk, låt den ikke fullt så ille som folk flest vil ha det til. Høyt oppe i registeret, og med identisk uttrykk og melodiføring: Sha-ba-la-la-la-ba-la-la-la-ba-la-la-ba-bah!
Fullt så ille som folk flest vil ha det til, syns jeg faktisk ikke heller hans sønn Denardo var på trommer. Han spiller for seg sjøl hele tida, javel men der andre oppfatter det som at han er ute av takt og rytme, der hører jeg en original trommis som går egne veier. Jeg syns faktisk han var glimrende! Kanskje han rett og slett nekter å innorde seg? I så fall må han være sin fars drømmesønn. Det faktum at han spiller temmelig likt, hele veien, også når bandet en sjelden gang drar i vei med en streit blues (noen mener Coleman spiller blues hele tida, hvilket jeg er helt uenig i) slike detaljer vil jeg tro opphavet glatt vil se gjennom fingrene med.
Men jeg kan styre meg for at bandet låter så udynamisk. Alle fire spiller så godt som hele tida, og så lenge far sjøl bare svært sjelden kjenner andre volum enn forte og fortissimo høyt eller veldig høyt da blir gjerne også det totale lydbildet høyt, eller veldig høyt. Med to bassister i bandet, en ståbass og et femstrengs horn midt mellom bass og gitar, skulle man kanskje tro musikken titt og ofte burde tas helt ned? Men, nei Ornette Coleman vil ha det annerledes.
Patti Smith leste dikt til slutt, og det er å håpe at hun er en smule mindre introvert på Romsdalsmuseet onsdag kveld. Men hun gjorde ganske sikkert som hun var blitt bedt om, hun også. For Ornette Coleman får det som regel som han vil.
Dermed vil jeg tro blodfansen gikk fra Bjørnsonhuset med et stort smil om munnen. Mens vi andre så smått begynte å se fram til Brad Mehldau og Elephant 9.
Dårlig til beins var han, men serverte likevel «Lonely Woman» som ekstranummer. Og da... var det mange som måtte fram med et lite lommetørkle. Sukk.
Del på Facebook | Del på Bluesky