Ukontrollert, regissert kaos

En kan si mye rart om Ornette Coleman, men at mannen kan kle seg – den saken er heva over enhver tvil. Her mangla bare malingspøsen, så ville Maler'n til Bjercke eller Drygolin sporenstreks rykka inn som hovedsponsor. Makan til dress!

Ornette Coleman / /

Av Arild Rønsen // 15.07.08

Ornette Coleman er født 9. mars 1930, og går altså i sitt 79. år. «Men han spiller bedre enn noen gang,» mente konferansier og festivalsjef Otnæs. Det kan godt hende, selv om det nok ville vært mest korrekt å si at Ornette Coleman spiller sånn som han alltid har gjort. Er man avant garde, så er man avant garde.

På spørsmål om Frank Sinatra sang jazz eller pop, kom Karin Krog i mandagsavisa (festivalavisa i Molde; "Fire Flate") etter hvert fram til at Frank Sinatra nok enkelt og greit var Frank Sinatra. Sånn tror jeg vi skal si det om Ornette Coleman, også. Ornette Coleman er Ornette Coleman. Og ingen andre er Ornette Coleman.

Han spiller fort. Og ofte kort. Idet han satte i gang, og spilte omtrent sånn: Sha-ba-la-la-la-ba-la-la-la-ba-la-la-ba-bah! Ja, da trodde jeg han kanskje var ferdig med første låt, i tråd med hvordan kaninene har seg, sånn på en-to-tre - ferdig! Sånn var det ikke, men han satte en tone – som kom til å vare konserten gjennom. Han har forresten en mystisk tone også i hornet sitt; en skarp, nærmest spinkel tone strømmer ut av hans altsax.

Trompeten hans låter omtrent på samme vis. Han brukte den ikke mye - og når den var i bruk, låt den ikke fullt så ille som folk flest vil ha det til. Høyt oppe i registeret, og med identisk uttrykk og melodiføring: Sha-ba-la-la-la-ba-la-la-la-ba-la-la-ba-bah!

Fullt så ille som folk flest vil ha det til, syns jeg faktisk ikke heller hans sønn Denardo var på trommer. Han spiller for seg sjøl hele tida, javel – men der andre oppfatter det som at han er ute av takt og rytme, der hører jeg en original trommis som går egne veier. Jeg syns faktisk han var glimrende! Kanskje han rett og slett nekter å innorde seg? I så fall må han være sin fars drømmesønn. Det faktum at han spiller temmelig likt, hele veien, også når bandet en sjelden gang drar i vei med en streit blues (noen mener Coleman spiller blues hele tida, hvilket jeg er helt uenig i) – slike detaljer vil jeg tro opphavet glatt vil se gjennom fingrene med.

Men jeg kan styre meg for at bandet låter så udynamisk. Alle fire spiller så godt som hele tida, og så lenge far sjøl bare svært sjelden kjenner andre volum enn forte og fortissimo – høyt eller veldig høyt – da blir gjerne også det totale lydbildet høyt, eller veldig høyt. Med to bassister i bandet, en ståbass og et femstrengs horn midt mellom bass og gitar, skulle man kanskje tro musikken titt og ofte burde tas helt ned? Men, nei – Ornette Coleman vil ha det annerledes.

Patti Smith leste dikt til slutt, og det er å håpe at hun er en smule mindre introvert på Romsdalsmuseet onsdag kveld. Men hun gjorde ganske sikkert som hun var blitt bedt om, hun også. For Ornette Coleman får det som regel som han vil.

Dermed vil jeg tro blodfansen gikk fra Bjørnsonhuset med et stort smil om munnen. Mens vi andre så smått begynte å se fram til Brad Mehldau og Elephant 9.

Dårlig til beins var han, men serverte likevel «Lonely Woman» som ekstranummer. Og da... var det mange som måtte fram med et lite lommetørkle. Sukk.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Velsmurt hitmaskineri med sporadisk engasjement

(18.07.08) De sortkledde svenskene har en grei dag på jobben i finværet på Moldejazz. Men bandet virker noe uengasjert, og det savnes trøkk og spilleglede hos de relativt unge rockeveteranene.

Maktdemonstrasjon av Mary J

(17.07.08) Steintøff sangerinne med lang fartstid innen r&b ga publikum full valuta for tid og penger denne ettermiddagen i Molde.

Rock og melankoli på Moldejazz

(16.07.08) To musikalske damer imponerer på den største konsertscenen til jazzfestivalen. Den enes musikk er noe innadvendt og lettere melankolsk, mens den andre byr på aggressiv og røff rock

Funky elefanter i fri dressur

(16.07.08) Denne trioen er inspirert av jazzrockguruer som Miles Davis og Joe Zawinul. De spiller tett, svett og drivende jazzrockfunk slik det har vært gjort før.

Spennende jazz fra 78 år gammel legende

(15.07.08) Ornette Coleman er en levende legende som betegnes som frijazzens far. Denne ettermiddagen får vi høre at hans musikalske univers ikke er fullt så sært som ryktet vil ha det til.

Bluesskjema med mye attåt

(15.07.08) Vidar Busk og de unge bluesmusikerne i Red Hot leverte en gnistrende konsert på en regntung mandagsnatt i Molde. Gode musikere i eminent samspill gjorde blueskvelden langt fra trist.

Marilyn Mazurs ur-jazz

(14.07.08) Stilig. På grensa til det naturstridig stilige – slik at det nærmest virker befriende, når sjenerende spraking griper forstyrrende inn i en av Nils Petter Molværs introduksjoner. Noen vil kalle det world music. Jeg velger uttrykket ur-jazz. Om jazz hovedsaklig handler om improvisasjon – ja, så er det dette som er jazz.

Moldejazz er i gang

(14.07.08) Denne uka er det nok en gang jazzfestival i Rosenes by. På programmet står artister som Mary J. Blige og Ornette Coleman

Ornette Coleman til Molde

(27.03.08) Ornette Coleman Quintet og kvartetten Mazur/ Molvær/ Youssef/ Aarset er nye navn til årets plakat på Moldejazz. Fra før har festivalen offentliggjort Patti Smith på Romsdalsmuseet, og et bestillingsverk signert Enslaved & Shining.

Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.