Småkjølig superKent

Rockefeller var fylt til randen da Kent entret scenen denne søndagen. Og da mener vi til randen - av et svært dedikert og oppspilt publikum. Ikke uten grunn har svenskene nådd utallige hjerter med sine to siste album, men akkurat det gjorde de bare tidvis her. Velspilt, og med bra utvalgte låter, var det allikevel en gnist som manglet. Den ultimate magien uteble.

---

Kent / /

Av Ruben Gran // 01.02.00

---

Gjennom sine fire album har Kent, samtidig som de rocker på “gamlemåten”, på særdeles genuint vis rørt ved ståpelsmuskelen både musikalsk og lyrisk. Ståpelsen fikk imidlertid en forholdsvis rolig kveld i løpet av denne seansen. De var sjelden eller aldri direkte svake, bare så alt for kjølige. Det kan herske liten tvil om at de faktisk er i stand til å spille opp både mer engasjerende og finskåret enn hva som tilfelle ble denne kvelden.

Men de sto seg på glimrende repertoar, med fint spenn mellom de virkelig gamle låtene som “Blåjeans” til den senere discorockeren “Musik Non Stop” og urflotte “Cowboys”. Men det tok dem for lang tid å bli varme, og med den virkelig friende appellen til publikum manglet. Første halvdel bar dessuten i stor grad preg av å ikke være helt under kontroll; lydkluss med små mellomrom hjalp ikk akkurat på.

Musikken ble tydeligere mer kompakt og presis mot andre halvdel, og gitarene fikk skapt det hjerteskjærende, og nærmest monstrøse øset som er varemerket til Kent. Fortsatt virket allikevel personene Kent en smule uinteressert, men ble heldigvis overkjørt av sin egen musikalske herlighet.

Ekstranumrene var elskverdig gitarpop av fineste slag, og de manglende frysningene ble nesten glemt.

- Vi tänker bevisa för er att vi faktiskt kan dansa”, proklamerte Joakim Berg før de spilte opp med “Musik Non stop”. Det gikk for så vidt troll i ord. Men altså litt for sent.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky