Buktafestivalen 2008: Dag 3

Ikke noe varer evig, forutenom vinylskiver da kanskje, og etter to vellykkede festivaldager i Telegrafbukta var dagen kommet for å avslutte årets Buktafestival. Og hvem passet vel bedre til å dra det hele i gang enn vår egen Åge Aleksandersen?

---

/ /

Av Marius Nilsen // 09.09.08

---

Åge Aleksandersen er nok en artist ikke alt for mange hadde ventet å se på Buktafestivalen med det første. Like fullt er det tydelig at dette er mannen mange har ventet og håpet på, for sjelden har undertegnede sett festivalområdet så godt befolket allerede før første artist har gått på scenen. Åge Aleksandersen har på mange måter blitt nærmest en slags norsk Bruce Springsteen, dog uten sammenligning før øvrig. Han reiser rundt med sitt faste, særdeles kompetente (sam)band, akkompagnert av en solid produksjon og et godt regissert show. Låtene, på sin side, taler for seg selv, med en historisk verdi i norsk sammenheng uten så veldig mange sidestykker. Javisst er det harry. Javisst er det kanskje litt vel nostalgisk, men faktum er det at hele Norges trønder leverer et strålende show fra scenekanten i dag. Dødpunktene er det få av, og både mannen og bandet vet hvilke knapper de skal trykke på hos det fremmøtte publikum. Lys og varme kommer overraskende tidlig, ei heller er det mørke og kulde og spore i Telegrafbukta denne dagen. Rosalita, Min dag og Levva livet, med en svipptur innom Twist and Shout, er akkurat der de skal være, med en allsangfaktor som grenser til nærmest for meget. Likevel blir et av settets absolutte høydepunkt Rio de Janeiro, med sitt spenstige arrangement, samt en gnistrende opptreden fra gitarist Skjalg Raaen. Sistnevnte leverer et fyrverkeri av et show på 6- strengeren, og er med på å løfte helhetsinntrykket flere hakk. Egentlig er det ikke så veldig mye mer å si om Åge og hans kumpaner i dag, for dette ble absolutt en positiv overraskelse, og en gnistrende start på festivalens siste dag.

God stemning i Telegrafbukta. Foto: Gøran Børvik

Neste post på programmet er svenske Hellsongs og verdens mest sjarmerende kvinnelige frontfigur. For de som ikke kjenner til bandet fra før, sier nok begrepet lounge metal mer om bandet enn hva 10 svulstige presseskriv klarer å innbille deg. Bandet gjør sine egne versjoner av klassiske hardrock- og heavy metal- komposisjoner, alt pakket inn i akustisk gitar, piano og fløyelsmyk, kvinnelig vokal. For oss som liker litt hardere skyts, og samtidig ikke er så veldig konservativ, blir dette særdeles god underholdning, der bandet viser evne til både kløktige arrangementer og gode melodiføringer. Black Sabbaths Paranoid er første låt ut denne kvelden, og er nok en av låtene som skiller seg mest fra originalen. Det samme gjelder Metallica- klassikeren Seek and Destroy, der det stort sett er det lyriske, og ikke melodien, som sitter igjen fra originalen. Dermed viser bandet også evnen til å komme opp med egne vrier og vendinger, noe som absolutt er preferabelt i dagens musikalske verden. Mest vellykket blir dog låter som Megadeths Symphony of Destruction, Twisted Sisters We're not gonna take it og, ikke minst, avslutningslåten Run to the Hills, der konserten munner ut i allsang og handholding som tatt rett ut fra Finmark- ungdommens hjelpeløse kamp mot storkapitalismen på slutten av 70- tallet - svøpt i solidariske slør og regissert av sosialistiske krefter.

Enhver dag på Buktafestivalen innbefatter et alibi fra undergrunnen, og i dag er det "legendariske" Fuckemos som har tatt turen over dammen for å "berike" det nordnorske festivalpublikumet med sin kompromissløse "musikk". Joda, du skjønner nok hvor dette bærer hen, men det får da være grenser på hvor mye man skal finne seg i? Det er nemlig en gang for alle på tide å stikke fingeren så langt ned i jorda at albuen forsvinner, og ta til ord og kamp mot en kultur og en oppfatning som sier at så lenge merkelappen "undergrunn" står klistret oppe til høyre på omslaget, så er bandet både "legendarisk", "grensesprengende" og "enestående". For all del, konserten i Telegrafbukta i dag er både "legendarisk" og "grensesprengende" så det holder, men dog i en ordklang av noe sånn som "en grensesprengende meningsløs konsert som for all fremtid vil stå som et legendarisk manifest til skrekk og advarsel for resten av det siviliserte verdenssamfunnet!". For ordens skyld, Fuckemos spiller (i den grad det er korrekt å si at de kan beherske sine respektive intrumenter), rølpete, slurvete, og meningsløs punkmetal, med en slags avart av en mislykket pratevokal hentet fra gudhvethvor. Nei, Fuckemos skylder meg 50 minutter av livet mitt jeg aldri får tilbake, og om de prøver å nærme seg landet igjen, stiller jeg gladelig i "velkomstkomitéen" på Gardermoen, kledelig antrukket i granatvest med et matchende dynamittbelte. "Thank you, good night!"

Puh! En aldri så liten utblåsning der, kanskje, men med festivalens to siste artister på vei under lupen er det bare å ta seg seg sammen. Th' Legendary Shack Shakers, også de fra over dammen, har spilt i Tromsø én gang tidligere, da til høystbydende applaus på Blå Rock. For de som har sett bandet før, er det en kjennsgjerning at bandet evner å smelte sammen rockabilly, blues og punk på en særdeles energisk og velsmurt måte, noe de da også gjør i dag. Vokalist J.D. Wilkes fremstår som mildt sagt rape gal, og fronter bandet overbevisende fra start til slutt. Kompet er heller ikke ueffent, og med kontrabass og doble basstrommer blir dette både tight og underholdende. Aberet, dog, ligger hovedsakelig i at låtene synes å gli over i hverandre uten nevneverdig variasjon, og da blir det vanskelig å holde oppe både motivasjon og interessen. Men for all del, alt i alt en god konsert fra Nashville- karene, og Th' Legendary Shack Shakers ender absolutt opp som et av de mest underholdende banden på scenen i Telegrafbukta i år.

Kent: Leverte varene på sølvfat. Foto: Gøran Børvik

Det begynner for alvor å nærme seg slutten på årets festival, og med bare et band igjen på programmet er det bare å komme seg ned i kjelleren for å hente de siste kreftene.

Kent: For første gang i Tromsø. Foto: Gøran Børvik

Svenske Kent har vært ønsket til Buktafestivalen i mange år, og stemningen er til å ta og føle på idét sceneteppet går ned og det svenske pop- maskineriet åpenbarer seg i både sonisk og auditiv forstand. Bandet har etter hvert vokst seg til å bli et av Nordens største band, og på mange måter ligger ikke orkesteret så veldig langt unna våre egne A-ha, da det hele er usedvanlig velprodusert, velregissert og profft til fingerspissene.
Spørsmålet i dag, dog, er om ikke det hele blir litt vel forutsigbart og sikkert. Javisst kan bande skilte med en imponerende diskografi, der Kärleken väntar og Dom andra blir naturlige høydepunkt i settet, men det blir noe rutinemessig og sterilt preg på det hele.

Kent: "Hur mår ni?". Foto: Gøran Børvik

Vokalist Joakim Berg er ikke den mest livlige karen i bygda, ei heller resten av bandet. Derfor berger bandet seg inn på låtskriveriet, som de stort sett behersker til fingerspissene, smakfull instrumentering, samt en solid, klokkeklar og pompøs produksjon. Så alt i alt en ikke over the top opptreden fra svenske Kent, men godkjent og vel så det.

Med det er det bare å pakke sammen sakene for siste gang i år og vende snuten hjemover, vel vitende om at Buktafestivalen åpenbart har kommet for å bli. Hvem festivalen klarer å sette kloa i til neste festival, er det ikke godt å si, men med sin blanding av nisje og folkelighet har ihvertfall festivalen funnet en suksessformel som de neppe slipper taket på med det første.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky