Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.

---

Fontaines D.C./Queens Of The Stone Age / Øyafestivalen / 08.08.25

Av Jan-Olav Glette // 11.08.25

---

Det var invitert til irsk aften på Tøyen da Øyafestivalen bevegde seg inn i helgen. Samholdet mellom de irske og nordirske artistene er tydelig. De hilser til hverandre fra scenen, men Grian Chatten var ikke med og sang slik han gjør på Kneecap-albumet "Fine Arts". Fontaines D.C. deltar også på platen til Kneecap. Felles har de engasjement for Irland og palestinere.

The Mary Wallopers derimot, fikk vel først og fremst frem øltørsten og danselysten - tross vektige innslag av både patriotisme og motstandspolitikk der også. Irer er glade begersvingere.

FONTAINES D.C.

Fontaines D.C. har fått et mer tilgjengelig og storslått uttrykk siden forrige gang vi så dem på Øyafestivalen på Vindfruen i 2022 (faktisk var de også på Hagen i 2019) og får det på Vulkan Arena.

Faktisk var det en del som syntes de burde vært plassert i det store Amfiet som mer tilsvarer størrelsen på scenene de plasseres på (og ønsker å være) i andre festivaler. Dette handler nemlig nå om stadionrock for en ny generasjon

Det er den følelsesmessige kontakt kvintetten lykkes med å skape med oss som lytter som gjør det så fint. Vi føler oss alle som del i et større fellesskap. Smått romantisk.

Det er ulmende, intenst og kraftfullt der vi tas med til Dublins bakgater og får poetiske beskrivelser og refs av det tidligere hjemlandet om hverandre. De er nå plassert i London, og både savner og omfavner avstanden.

Som gårdagens (og festivalens personlige topp) store musikalske kick Heartworms, har Fontaines D.C. sine røtter i postpunk. Irene som møttes på musikk-college får det til å låte egenartet og friskt gjennom å inkorporere elementer av nu metal og hip hop, shoegaze og passasjer med støyende elektronikk. Passe variert i både uttrykk og tempo. Disige ballader, rocke-epos og mer glødende energifylte sanger kommer om hverandre med største selvfølgelighet, og låtene er lagdelte nok til at man kan oppdage noe nytt underveis.

Vokalist Grian Chattens naturlige scenetekke er et samlende punkt der han fremtrer med en naturlig autoritet og tilstedeværelse a la Echo and the Bunnymens Ian McCullough - om enn under en mer introvert grunnkarakter. Den naturlige gjenglederen i den sammensveisede kvintetten. Han hvisker og snakker om hverandre, og alt har en bestemt og gjennomtenkt hensikt. Det være seg Gaza- engasjement, panikk-attack på tuben i London, eller arbeiderklassespørsmål fra irsk og britisk virkelighet.

Riffene til Carlos O' Connel er kalibrert til minste effekt i samsvar med den andre gitaristen Conor Curley og rytmene til bassist Conor Deegan III. Trommis Tom Coll holder det hele stødig og rytmisk på plass. Drivet er bitende, magnetisk og skaper hypnotisk stemning.

Bandet har etter hvert skaffet seg et stort arsenal av slagere. Vi får dem i full bredde fra åpningen "Here's The Thing" til de avslutter med "Starbustet" en time senere. Vi får nesten hele "Romance", og ellers låter fra alle bandets tre første skiver der "Televised Mind", "Jackue Down The Line" skiller seg positivt ut sammen med "In the Modern World".

Budskapet er påtrengende relevante beskrivelser av den forvirrede tiden vi lever i. Naturligvis kan en iblant savne noe av den direkte råskapen fra de tidlige skivene, men likevel har bandet lykkes med å komme ennå nærmere også mitt hjerte. Det fordi melodiene har blitt tydeligere og arrangementene mer majestetisk storslagne.

QUEENS OF THE STONE AGE

Noen legendarisk konsert ble det kanskje ikke, til det var det for rutinepreget. Likefullt en av de absolutt mest bevegende disse fire dagen og en særs trivelig stund. Jeg savnet den ekstra gnisten som de virkelig gode konsertene har, hvor publikum og artist blir til ett og sistnevnte får en ekstra gnist -slik for eksempel denne kveldens headlinere Queens of The Stone Age ga oss da styrtregnet kom midt under deres opptredenen på Hovefestivalen i 2007.

Heller ikke amerikanerne klarte å løfte det dit denne gangen selv om det var veldig tydelig at frontfigur og bandleder Joshua Homme var glad for å være tilbake på scenen og trivdes storveis i sola i Tøyenparken.

Men deler av det yngre publikummet forholder seg passivt iakttagende til den robotiske stonerocken.

Selv om de gjennom årene har lyktes med å skape et mer mangfoldig og dynamisk uttrykk til ørkenrocken de startet med, fremtrer på mange måter dette som den nye gubberocken - og kanskje litt passé. I hvert fall er ikke momentumet der i like stor grad som før - tross tilføyelser av southern rock og mer klassiske ting.

Mer enn trivelig er det likevel. De er særdeles samspilte, og trives åpenbart oppe på det store podiet.

Vokalisten og gitaristen i bandets midte utstråler ro og tilfredshet, og han ser ut til å være ved god helse igjen. Aggressiviteten fra Norwegian Wood- opptredenen i 2008 er helt fraværende. Et fint øyeblikk får vi tidlig i konserten når den norskættede amerikaneren setter seg ved piano.

Men dette ble altså mest av alt en nostalgisk fest for oss som lyttet til gjengen ved begynnelsen av dette århundret, og som nok i liten grad er smaksdefinerende for allmuen i 2025.

Bandets plater er heller ikke like spennende lenger. Kanskje savner vi aggresjonen eller evnen til å provosere frem reaksjon. Bandet har blitt mer tilslipt og kanskje mer likegyldig - selv om de stadig rettferdiggjør statusen som et virkelig stort band. Dette er bare ikke en opptreden folk vil gå og snakke om i lang tid fremover - med mindre mann er blodfan.

Rockedagen oppsummert: Fontaines D.C. blant det ypperste 2025-rockere, uten å ha en av sine bedre dager på jobben, Queens Of The Stone Age - både meget bra og lett forglemmelig. Best vil vi nok huske en neddempet Josh Homme ved pianoet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky