Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


De møttes under studier på Dublin City Music College. Snart hadde de satt sammen et fem mann sterkt band: Grain Chatten (vokal), Conor Deegan III (bass), Conor Curley (gitar), Carlos O’Connell (gitar), Tom Coll (trommer). De tok navnet Fontaines etter en karakter fra «Gudfaren», men da et Los Angeles-band med samme navn protesterte, la de til D.C. – for Dublin City.

Hvem er de i famile med? The Fall? Pixies? De har nok mest til felles med Joy Division. Men her fins ikke spor av noen synthesizer. Fontaines D.C. spiller tung, gitardrevet indie-rock – med ekstra trykk på indie. Dette har ingen ting med pop-musikk å gjøre.

Med unntak av den nydelige balladen «Oh Such a Spring» - som faktisk sender tankene i retning Lou Reeds «Perfect Day» - serveres seig, tung og tidvis aggressiv rock. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg etter hvert har hørt «Televised Mind» og «A Hero’s Death». Tenk deg siste tredelen av «Hjernen er alene». Brutalt hektende.

Om du er interessert i moderne indie-rock, er dette et album du helst ikke bør gå glipp av i 2020.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

(27.04.22) Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.