Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


De møttes under studier på Dublin City Music College. Snart hadde de satt sammen et fem mann sterkt band: Grain Chatten (vokal), Conor Deegan III (bass), Conor Curley (gitar), Carlos O’Connell (gitar), Tom Coll (trommer). De tok navnet Fontaines etter en karakter fra «Gudfaren», men da et Los Angeles-band med samme navn protesterte, la de til D.C. – for Dublin City.

Hvem er de i famile med? The Fall? Pixies? De har nok mest til felles med Joy Division. Men her fins ikke spor av noen synthesizer. Fontaines D.C. spiller tung, gitardrevet indie-rock – med ekstra trykk på indie. Dette har ingen ting med pop-musikk å gjøre.

Med unntak av den nydelige balladen «Oh Such a Spring» - som faktisk sender tankene i retning Lou Reeds «Perfect Day» - serveres seig, tung og tidvis aggressiv rock. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg etter hvert har hørt «Televised Mind» og «A Hero’s Death». Tenk deg siste tredelen av «Hjernen er alene». Brutalt hektende.

Om du er interessert i moderne indie-rock, er dette et album du helst ikke bør gå glipp av i 2020.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

(27.04.22) Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.