Fontaines D.C. post post-punken

Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Fontaines D.C. har denne sommeren tatt konsertpublikum med storm over hele Europa. Det har stadig tikket inn euforiske konsertanmeldelser. Jeg så dem selv på årets Bergenfest og de leverte.

Men spørsmålet er om de har klart å overføre dette til albumformatet? «Romance» er bandets fjerde album siden debuten «Dogrel» i 2019, og ja – de leverer så det holder. De har tatt steget videre fra post-punken og begitt seg mot nye horisonter med låter for det store formatet.

Dublin-bandet har re-lokalisert seg til London, og derfra har de jobbet frem et meget sterkt album som markerer en spennende ny fase for bandet. Albumet er en fengende blanding av mørke, poesi, og rå energi så det holder.

Låtene på «Romance» utforsker nytt musikalsk terreng. Denne gangen er låtene mer komplekse, både mer eksperimentelt og minimalistisk blandet med det storslagne. Alt med den spontane energien som vi kjenner fra tidligere album fra Fontaines D.C.

Vokalist Grian Chatten viser sin evne til å formidle intense følelser. Tekstene tar for seg temaer som kjærlighet, tap og identitet, alt med en dyp, ofte melankolsk, sensibilitet. Mens resten av gjengen jobber hardt og leverer instrumentering av høy klasse.

Åpner med tittelsporet. Det låter mørkt og deilig på samme gang. Forsiktig klimpring og vokal følges av en skurrende mørk, nesten forstyrrende lydkulisse, før det hele braker løs.

Går rett over i den eksplosive «Starburster» . Det sparker av sted med heftige rytmer, mens ordene spyttes ut. Man kjenner nesten panikken bre seg. «Here’s The Thing» tar oss videre. Catchy og lekende lett låt så det holder. Med et tungt bassriff liggende som en grunnmur.

«In The Modern World» er deilig sløy, slentrer bortover mens Grian Chatten proklamerer om livet mens strykere setter stemningen. Den ømme "Horseness Is The Whatness", som siterer James Joyce, bygger seg opp med forsiktig instrumentering med styrkere og rolig vokal før det når klimaks.

Albumet avsluttes med «Favourite», en lysere og lettere poplåt, en sang for sommeren som snart er forbi. I likhet med denne låten er mange sporene på «Romance» rett og slett vakre og gripende, mens Chatten synger med en dypere følelse av sårbarhet.

Sterke låter som sitter. Ikke alle av samme kvalitet, men totalt sett et album som innfrir forventingene. Og vel så det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

(27.04.22) Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

(05.08.20) Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.