Queens Of The Stone Age: Songs For The Deaf
Det er bare å innse det; Queens Of The Stone Age har lagt gullegget igjen. Dette er en utgivelse hvor teksten Årets Album like gjerne kunne vært smurt utover hele coveret. At QOTSA overgår de fleste rockeband burde etterhvert være viden kjent, men denne gangen overgår de jammen seg selv også - en særdeles imponerende prestasjon etter knallutgivelsen Rated R som kom for et par år siden.
I spissen står som vanlig genierklærte Josh Homme og hans trofaste partner Nick Oliveri, et samarbeid som startet på slutten av åttitallet med bandet Katzenjammer, som senere resulterte i bandet Kyuss, og pionerstatus innen det som etter hvert ble kjent som stonerrock. Så skiltes deres veier noen år, før de kom sammen igjen med hver sin del av oppskriften på et hittil ukjent rakettbrennstoff, og Queens Of The Stone Age var et faktum.
Men på Songs For The Deaf kan de på ingen måte høste all æren selv, for denne gangen har de virkelig snekret sammen litt av et stjernelag; Dave Grohl parkerte Foo Fighters for en stund og hentet trommesettet ned fra loftet til tross for at et nytt Foo-album var rett rundt hjørnet - og Mark Lanegan, som har konsentrert seg om soloprosjekter i årene etter at Screaming Trees ble oppløst, så heller ingen grunn til å takke nei da forespørselen kom. I tillegg har de med et titalls andre gjestemusikere.
Resultatet er et solid og gjennomarbeidet album hvor høydepunktene står i kø fra første stund. Her er det mye å ta av, men hvis man skal velge ut noen høydepunkter blant de mange, er ikke singelen No One Knows til å komme utenom. Gonna Leave You er en sikker vinner og det samme gjelder Go With The Flow. Aller aller fetest i mine ører er likevel First It Giveth som braker løs med en av de tøffeste bassintroene i manns minne, og har en flott, om enn litt trist melodilinje. Dette er i grunn noe av det karakteristiske med QOTSA - en mikstur av røffhet og melankoli, iblandet både humor, ørken og en teskje dopreferanser midt oppi det hele.
Det er mange som har gledet seg til å høre Dave Grohls bidrag på denne plata, og han har absolutt ingen grunn til å skamme seg over trommeferdighetene etter flere år som gitarist, snarere tvert om. Det er både oppfinnsomt og groovy - kanskje til og med mer energisk enn før, og det sier ikke så rent lite. Er man riktig heldig kan man sikre seg den såkalte Limited Edition-versjonen av skiva, som inneholder livemateriale fra to forskjellige konserter, fem låter i alt, og absolutt verdt å få med seg. Apropos verdt å få med seg; se bandet i levende live i løpet av høsten her til lands, beregnet ankomst til Rockefeller 4. november. Ta turen. Hvis det skulle være noen tvil om det er verdt pengene, sjekk ut Songs For The Deaf, og du har bestilt billett før du vet ord av det. Gled deg!
Del på Facebook | Del på Bluesky