Post-punk og Palestina

Honningbarna og Heartworms varmet hjertene på Øyafestivalens andre dag.

---

Heartworms, Honningbarna / Øyafestivalen / 07.08.25

Av Jan-Olav Glette // 08.08.25

---

Mer Palestina og musikalsk gledesrus i Tøyenparken. Jojo Orme og britiske Heartworms strålte som en komet, men også Hermanos Gutierez trengte frem som et sterkt himmellegeme - og fansen fikk som forventet fra en MJ Lenderman som lot til å ha glemt at han også spilte på Hagen-scenen under Øyafestivalen i fjor med Wednesday.

Heartworms frembragte gåsehud og lidenskapelig begeistring på nok en dag preget av flammende pro-Palestina-deltakelse – ikke minst representert ved Honningbarna. De holdt tale, og løftet aktivisten og flaggene opp på Sirkus-scenen, der de som forbildene Refused dagen før fullbyrdet kvelden.

Det var nok fullt mulig å ta del i Øyafestivalen andre dag uten å føle og kjenne den påtrengende pulsen av krigen. Men påtrykket om å stoppe folkemordet var uunngåelig og kollektivt - slik festivalen også generelt fremmer forståelse gjennom plakater som løfter mentale helseutfordringer, forståelse og sympati for menneskerettigheter og ofre i samarbeid med organisasjoner som Amnesty og Redd Barna.

HEARTWORMS

Heartworms fra Colchester var sensasjonelt gode, og rev og slet i kropp og sinn med en råskap og kraft det føltes som man ikke har vært med om siden PJ Harvey brøytet seg vei på tidlig 1990- tall.

I løpet av timen fra trioen startet med "In The Beginning" til avslutningen med "Jacked" demonstrerte Josephine Orme og de mannlige medmusikerne hva som i sin tid fikk meg til å importere bandets plater. De overgikk nemlig alle forventninger, og jeg måtte spørre meg selv hvorfor jeg ikke hadde spilt platene mer og oftere. Vi forlot Sirkus-teltet i mild ekstase, rystet av den sterke tilstedeværelsen til kvinnen med afghansk-pakistansk far og dansk-kinesisk mor.

Frontkvinnen opptrer teatralsk, veiver med armene og stirrer oss direkte i øynene. Hun besitter medfødt kraft og en gjennomborende, makeløs intensitet. Munchs Ivar Mykland er en verdig sammenligning.

Vi får hviskende vokal og aggressiv skriking om hverandre i et musikalsk uttrykk som utover nevnte P J Harvey gir assosiasjoner til Siouxsie and The Banshees, Savages, Magazine og The Cure - men som også hinter til krautrock. Bandnavnet er da også hentet fra et album av de melodiske amerikanske indie-poperne i The Shins.

Frihet, frigjøring, smerte og besluttsomhet. Emosjonelt kok. Det føles lindrende med denne formen for truende goth, artpunk, fengende indierock og snerrende rock ‘n roll. Dynamisk og vibrerende. Melodramatisk og forheksende. Mystisk og engasjerende.

Man får inntrykk av en sjenert, men fryktløs kvinne som fører an og kommanderer scenen som et gudegitt talent. Hun holder seremoni med et samspilt band i ryggen. Bass, trommer og gitar og elektroniske trommer på tape. Rytmene er suggererende.

Festivalens definitive høydepunkt for meg så langt, og en påminnelse om hvor henrykkende musikk kan være på sitt beste.

HONNINGBARNA

Honningbarna tok opp fakkelen fra aktivistene og de politisk engasjerte artistene på åpningsdagen, og løftet også opp og frem publikum med palestinaskjerf og flagg under fremføringen av klassikeren "Fri Palestina". I forkant hadde vokalist (og noen ganger kontrabassist) Edvard Valberg holdt en engasjerende tale om hvordan vi alle blir brukt og dermed er delaktige i folkemordet på Gaza.

Ellers er han som en virvelvind over scenen, eventuelt crowdsurfende over publikum mens vi får heftig, intens overskridende punk. I synergi med publikum treffer de hardt og gløder. Riffene bombarderer oss, og Valberg er både karismatisk og hjertelig til stede. Bass og trommer sitter som de skal. Men lydbildet er noe kaotisk og grøtete - og på for høyt volum - i hvert fall for oss som sto helt i front denne kvelden.

*
Musikalsk mangfold preget ellers dagen der vi fikk ulike former for filmisk instrumentalmusikk av latinsk karakter fra henholdsvis Hermanos Gutierez og La Lom, der førstnevnte etterlot de mest varige inntrykk.

Vi fikk også med oss trivelig harmonisk pop fra King Hüsky, men tenkte vel at musikken hadde blitt enda bedre med noen spenstige brekk og mer intrikate arrangement?

Lola Young fikk publikum i ekstase, men opplevdes som i overkant forutsigbar.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky