Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Det begynner å bli noen år siden U2 abdiserte, og da er det jo godt å registrere at det gror i Dublin. Fontaines D.C.? Hjemmeadresse Dublin City.

Når det er sagt, har ikke denne college-gjengen mye mer til felles med U2 enn at de har vokst opp i samme by. Fontaines D.C. er mye mer indie enn sine langt mer berømte bysbarn – og en dash The Edge-gitar i «How Cold Love Is» registrerer vi som en tilfeldighet.

Vi fikk aldri med oss debutalbumet «Dogrel» (2019), men var veldig begeistra for oppfølgeren «A Hero’s Death» (2020.

Noen vesentlig utviklingstrekk å spore? Egentlig ikke – og godt er det. Den relative, kommersielle suksessen har på ingen måte gjort dem til et mer hit-jagende band. De liker seg stadig vekk best i mørke landskap.


De spiller på Øya 11. august, og her kan du teste dem ut i scene-versjon. Opptaket er fra en konsert i desember 2020.

Fontaines D.C. er et band av typen som tiltrekker seg en veldig dedikert fanbase.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

(05.08.20) Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.