Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Det begynner å bli noen år siden U2 abdiserte, og da er det jo godt å registrere at det gror i Dublin. Fontaines D.C.? Hjemmeadresse Dublin City.

Når det er sagt, har ikke denne college-gjengen mye mer til felles med U2 enn at de har vokst opp i samme by. Fontaines D.C. er mye mer indie enn sine langt mer berømte bysbarn – og en dash The Edge-gitar i «How Cold Love Is» registrerer vi som en tilfeldighet.

Vi fikk aldri med oss debutalbumet «Dogrel» (2019), men var veldig begeistra for oppfølgeren «A Hero’s Death» (2020.

Noen vesentlig utviklingstrekk å spore? Egentlig ikke – og godt er det. Den relative, kommersielle suksessen har på ingen måte gjort dem til et mer hit-jagende band. De liker seg stadig vekk best i mørke landskap.


De spiller på Øya 11. august, og her kan du teste dem ut i scene-versjon. Opptaket er fra en konsert i desember 2020.

Fontaines D.C. er et band av typen som tiltrekker seg en veldig dedikert fanbase.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Fontaines D.C. i Spektrum

(07.11.26) Vi opplevde dessverre litt kluss i vekslinga da Fontaines D.C. spilte i Oslo Spektrum. Men vår fotograf Per-Otto Oppi Christiansen var på alerten, og her kan du gjenoppleve, eller se, bildene fra kvelden.


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

(05.08.20) Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.