QOTSA setter skapet ettertrykkelig på plass!
Det første jeg tenker på når jeg hører Queens Of The Stone Ages nye skive «In Times New Roman» i sin helhet (andre gang), er lyden av en hardere versjon av 70-talls Bowie - og kanskje spesielt hans «Aladin Sane» (a lad in sane) fra 1973. Hvorfor? Kanskje er det gitarlyden til Mick Ronson/Josh Homme, kanskje er det den litt råe produksjonen/soundet, kanskje er det stemmen til Bowie/Homme som innimellom er til forveksling like, kanskje er dette lyden av den hardere rocken fra 70-tallet? Er det kraften i de underfundige tekstene? - eller er det bare jeg som tenker disse tankene?
Uansett er det nye albumet upolert rett frem (stoner) gitarrock med analoge instrumenter - tilnærmet kjemisk fritt for digitale fiksfakserier. Det føles enormt befriende - i en verden hvor programmer som bl.a. autotune gjør alle til «vokalister» (sa hvit mann 57 - undertegnede). Albumet er som en lynrask berg og dalbane hvor du blir slynget rundt med temposkifter, røffe og flerrende gitarer innpakket i gode melodier - det hele mixet i et uvørent lydbilde der Josh Hommes stemme som vanlig er stødig som granitt. Digg!
Vi har fått to små drypp fra platen i form av de meget sterke låtene «Emotion Sickness» og «Carnavoyeur». Disse er seff med på platen sammen med sine totalt 10 søstre og brødre - det hele klokkes inn på i overkant av 47 minutter. Det er altså ingen som helst tvil om at de ønsker å tråkke litt hardere på gassen, og dette er tøffere og mer upolert enn vi har hørt dem på bl.a. «Villains» (2017) - og spesielt glimrende og til dels neddempede «... Like Clockwork» (2013). Så vi skal altså tilbake til røttene?
Dette er gjengens åttende langspiller siden debuten i 1998. QOTSA oppstod i asken av legendariske «Kyuss», der Mr. Homme, i en alder av 16 år var en av grunnleggerne, den kreative drivkraften og selvsagt, naturlig frontmann. Siden da har han/de bergtatt oss både på plate og live - og har så absolutt vært med på å definere ørkenrocken, akkurat slik vi vil ha det.
Albumet, med det snedige typografiske ordspillet i tittelen, smeller det hele i gang med «Obscenery». Liten tvil om at gitaren(e) skal spille førstefiolin. Ikke bare legges de ulike gitarlagene langt frem i lydbildet; dette grepet blir essensen, og bærer låtene på utmerket vis. Et godt og riktig grep som går igjen gjennom hele platen. Det er også lekent og groovie som i «Paper Machete» og «Negative Space». Det hele balanseres gjennomført med en kirurgs presisjon for det skjøre og aggressive.
Jada, vi kjenner selvsagt lyden av Josh «Ginger-Elvis» Homme og hans 4-mannsklan, vi vet jo at de er låtsterke flinkiser, med mye på hjertet, og i «Time & Place» er de på sitt mest typiske. En deilig rocker med et dystert bakteppe. Og sånn fortsetter det før det avsluttes med «Straight Jacket Fitting». En låt på over ni minutter, delt i to, hvor de første sju minuttene er intelligent hardrock og de to siste - med innlagt liten lydlause, som for å forberede oss - er deilig, lavmælt nær akustisk gitarspill. Åpningslinjen i teksten oppsummerer det hele på Josh Homme-vis:
Come for a fitting way of life
It's all the rage, enslaved in style
Come for a fitting way of life
Straight jacket fitting a little too tight
Det føles svært godt at QOTSA er tilbake. Det er bare så inderlig synd vi ikke får oppleve dem i Oslo denne sommeren. De spiller på Roskilde 28. juni klokka 00.15. Der skulle jeg gjerne vært!
Del på Facebook | Del på Bluesky