Øya: Gråsprengt og vital Modfather
(Oslo/PULS): For de av publikum som puttet The Jam-debuten "In The City" i platehylla si allerede i 1977 var nok synet av Paul Weller på en norsk scene overveldende i 2010. Vi andre ble ganske imponert vi også.
Paul Weller / /
The Jam på 70-tallet, The Style Council fra 80-tallet og solo fra 1991. Jo, Paul Weller har på papiret mye å by på, men det var først og fremst hans ferskeste som ble presentert på Øyafestivalens avslutningsdag.
Godt er et da at Wake Up The Nation er en bra plate, og han gjorde sitt ytterste for å vekke publikumet ut av soldvalen med tøffe "Changingman" og småpene "No Tears To Cry". Han er stilsikker, og han har fremdeles signaturhårfrisyren sin, selv om den er smakfullt gråsprengt.
 FOTO: ODD INGE RAND. |
Vi får programmessig "Town Called Malice" fra The Jam og "Shout At The Top" fra The Style Council. Men ikke fordi at han føler at han må, eller at publikum krever det. For mange er nemlig Paul Weller i Norge førstegangsopplevelsen for mange, og den tok han vel vare på; historikk eller ikke.
Han var vel og merke best når han oppholdt seg midt på scenen med gitaren. For da han tok plass bak pianoet og spilte den noe uangripelige "Trees" mista han grepet for en liten stund. Men det tok seg raskt opp igjen, blant annet ved hjelp av en småpen "Broken Stones".
I 2010 kan 52-åringen fremdeles rocke, og lage halvpunka låter som engasjerer alle de oppmøtte på Enga denne dagen. Wake Up The Nations "Fast Car Slow Traffic" er et ypperlig eksempel på det.
Han satte til og med pris på å få besøke landet vårt. Og med såpass mye fravær som han har hatt, er det bare å komme igjen flere ganger. Han skylder oss såpass.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kan Paul Weller ha lagd sitt aller beste album?
(29.05.24) Leiter du etter et moderne «voksen-rock»-album anno 2024? Gå til Paul Weller.