Paul Weller: Days Of Speed
Et live-album som tidvis gir meg en feeling av Peter Framptons legendariske "Comes Alive". Men dette er bare Paul Weller, klin solo. For det meste med en akustisk gitar over skuldrene - og for en gitarist han er!
Han har på sett og vis hatt en merkelig karriere. Til rampelyset kom han som leder av The Jam - et band som ganske treffende er kalt "punkbandet for de som aldri likte punk".
Paul Weller var aldri noen pønker, men ble populær omtrent samtidig som pønken eksploderte. Ei lignende historie finner du i Elvis Costello.
Således finner du akkordprogresjoner her, f.eks. i "English Rose", som ville fått Johnny Rotten til å se rødt, og spurt - what the fuck is this?!?!?
Vi får låter fra hele hans karriere, men de som kjenner Weller fra Style Council er nok noe mer på hjemmebane enn de som elsker ham for tida i The Jam.
Mest dreier det seg likevel om hans solo-arbeid, en karriere som aldri har tatt av her hjemme. Men hjemme i England... der er han en av de aller største & viktigste & med mest cred. Kanskje er Paul Weller den eneste aldrende pop-personligheten New Musical Express aldri har kødda med?
"Days Of Speed" er blitt et hyggelig møte, om enn ikke hinsides lykkebringende. Først og fremst er albumet et bevis på hvilken storveis låtskriver Paul Weller er.
Del på Facebook | Del på Bluesky