Tusenkunstneren Paul Weller
Han er blitt kalt «gudfar» flere ganger enn han kan telle. Gudfar for hva eller for hvem? Det veit han ganske sikkert heller ikke. Det vi med sikkerhet kan slå fast, er at han har et slags eierskap til britisk indie-pop/rock.
Det begynte med The Jam – en trio som feilaktig settes i bås med The Sex Pistols og The Clash. The Jam var aldri noe punk-band - og det var kanskje heller ikke The Clash, etter som tida gikk – til dét var Paul Weller altfor mye inspirert av soul-musikken. Allerede den gang.
Interessant dette, med band som uavhengig av hverandre blir del av samme «bølge». Har Dire Straits, U2 og The Police i det hele tatt fellestrekk hva musikken angår? Nesten ikke. Men de ble alle new wave – fordi de debuterte omtrent samtidig.
Det samme skjedde i Norge. Har Raga Rockers, DumDumBoys, Jokke & Valentinerne og DeLillos mer musikalsk til felles enn at de synger på norsk? Disse banda ble «de fire store» fordi de kom samtidig – og selvfølgelig fordi de var jævlig gode!
Etter at The Jam var gått i oppløsning, gikk Paul Weller i gang med duoen The Style Council. Mange av hans fans ble forvirra, for nå var soul-inspirasjonen blanda med rein disco og pop – ja, de ligna tidvis på Wham!
Det er med andre ord enkelt å slå fast at Paul Weller gjennom hele sin karriere har vært en musikalsk kameleon. Du veit aldri helt hvor du har mannen – hvilket i og for seg kan være en god oppsummering av «On Sunset». Han mikser alle mulige sjangre innen pop- og rockmusikken, og gjør det hele til Paul Weller’sk.
Her fins reine akustiske-gitar låter, her fins «stor» lyd med mange strykere, her fins Stax-blåsere, her fins en grisefin låt som heter «Rockets». Her låter Paul Weller som David Bowie – og sangtittelen er kanskje ikke tilfeldig valgt?
Et gjennomført superb album.
Del på Facebook | Del på Bluesky