Paul Weller: 22 Dreams
"22 Dreams". Jeg blir med en gang skeptisk til plata på grunn av tittelen. Det fordi jeg er ekstremt lei av superstjerner som høytidelig påstår at alle som velger å følge drømmen sin vil lykkes til slutt. Men hvem er nå jeg i forhold til denne mannen?
The Modfather, som han kalles grunnet den fremtredende rollen han hadde i mod revival miljøet i storbritannia på 70-80 tallet, har gått fra å være arbeiderklassegutt til ikon og ender kanskje opp som legende. Etter en eminent karriere med både The Jam og The Style Counsil gikk han solo i 1989. Med sine ni plater siden da har han så absolutt bevist at han kan stå på egne bein. Som vanlig har han med seg gitarist fet:Steve Cradock fra Ocean Colour Scene, i tillegg er produsent Simon Dine med på laget.
Sjangermessig kan det virke som Paul Weller virrer rundt som ei forvirra høne. Det hvis du ikke gir plata en ordentlig sjanse. Med et åpent sinn godtar man de fleste musikalske sprang, hopp og omveier Paul Weller tar deg med på. Rock, jazz, soul, elektronika, folkemusikk og spoken word for å nevne noen. Innenfor de fleste av sjangrene finner vi godbiter. For eksempel Song For Alice, en herlig instrumental jazz-rock hyllest til Alice Coltrane, den avdøde enken etter John Coltrane. Sære jazznerder fra Grünerløkka syns kanskje låta ikke holder mål, men hvem bryr seg egentlig om dem? Ikke tenk, bare nyt det. La faktisk skiva gå sin glade gang videre og lytt til neste spor; Cold Moments. Deilig, Curtis Mayfeild inspirert soul. Dette er ingen ny sjanger for Weller, så det er ingen bombe at han er så treffsikker.
Han har flere gjesteartister med på albumet, deriblant Noel Gallagher fra Oasis. Sammen har de to britpop pionerene laget Echoes Round The Sun. Noe som, etter min mening, er et av høydepunktene. Det er energisk, rockete og en smule psykedelisk. Et annet Oasis medlem, Gem Archer, er også med på gitar og mellotron bare så det er nevnt. Nevnes bør også God, et av de mest eksperimentelle sporene. Formatet er spoken word og det blir liksom mer pretensiøst enn vellykket. For all del, det er sikkert interessant for die hard Weller fans og for de som bryr seg om mannens filosofiske tanker om religion. For oss andre blir det derimot kjedelig. Men det er helt legitimt å bomme litt når man treffer så mye som Paul Weller gjør i 22 Dreams.
I følge sjefen sjøl handler albumet om skiftende årstider og skal sees på som en helhet. På tross av alle de sprikende musikalske retningene funker det bedre enn man skulle trodd. I allfall litt. Det gir ingen helstøpt helhetsfølelse. Men rekkefølgen på låtene og overgangene mellom dem er helt klart gjennomtenkt.
Og nei, det sludderet om at alle må følge drømmene sine plager han oss ikke med.
Del på Facebook | Del på Bluesky