The National Bank: The National Bank

Ohoi.... Hvilken lyriker er ikke Martin Hagfors! The National Bank åpner sitt debutalbum med ”I Hear The Sparrow Sing”, en sang om å være forelska i to jenter samtidig. Musikken er synthbasert; smått skremmende, som soundtracket til en thriller. Inn med Thomas Dybdahl, søtladen og luftig som en Chris Isaak. Inn med noen uidentifiserbare ”DJ-lyder”, en gitar introduserer refrenget, før det dukes for pompøse strykere. The National Bank er et griselekkert orkester. Men ikke tro de ber deg på noen enkel reise.


Med medlemmer fra Big Bang, Jaga Jazzist, bandet til Nils Petter Molvær, med Thomas Dybdahl som vokalist – ja, hva burde vi egentlig vente oss?

”Tolerate”, førstesingelen, har rusla og gått på radio hele sommeren. Den gir en god pekepinn om i hvilken retning dette bærer. Nasjonalbanken er ikke bandet for deg som søker lettvinte løsninger.

Sjøl plasserer de seg i et musikalsk landskap mellom Björk-elektronikk, pompøs pop a la a-ha og Radiohead og litt sær alt-rock som Wilco. Legg til en dæsj prog i det rytmiske, og du er på god vei til en korrekt karakteristikk av bandet. Og vit dette: Tidvis er The National Bank så studioperfekt at tankene går til 80-tallsheltene Scritti Politti og David Sylvian. Lytt til introen av ”Hello, My Name Is Fred”, og du vil skjønne hva jeg mener.

The National Bank plasserer seg helt i front av den sofistikerte pop-verden, sjangeren som i sin tid ble betegna som ”kunstrock”. Ei vinglete linje som i tid og rom strekker seg fra King Crimson, via David Bowie på eksperiment-trip, og Björk, til – The National Bank.

Ingen av de ni sangene som befinner seg på dette albumet er rett-i-øret. Men gjett om de er - nettopp - rett-i-øret, om du gir dem to-tre timer av livet ditt!

Slik kunne det altså ende, på sin absolutte kvalitetstopp, den gangen jazz & pop smelta sammen i ett og samme band. I kongeriket Norge, av alle steder, det herrens år 2004.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The National Bank: Come On Over To The Other Side

(27.02.08) The National Banks andre er det mest iskalde popalbumet jeg kan huske å ha hørt på svært, svært lenge - og da tenker jeg ikke på sånne småting som at synth-soloen i "Taste Of Me" nettopp er utforma som en stormvind. Jeg tenker på helheten. Dette er iskaldt på en måte som virker fremmed på meg. Rimfrost. Og det er da jeg tenker, at det var kanskje ikke helt etter planen?


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.