The National Bank: Come On Over To The Other Side

The National Banks andre er det mest iskalde popalbumet jeg kan huske å ha hørt på svært, svært lenge - og da tenker jeg ikke på sånne småting som at synth-soloen i "Taste Of Me" nettopp er utforma som en stormvind. Jeg tenker på helheten. Dette er iskaldt på en måte som virker fremmed på meg. Rimfrost. Og det er da jeg tenker, at det var kanskje ikke helt etter planen?


Jeg befant meg helt først i heiagjengen da de sommeren 2004 ga ut sitt første album. Dette var i sannhet noe nytt og sprekt - og ikke minst griselekkert tilrettelagt.

Så hva har skjedd?

Låtmaterialet er jevnt over svakere, med "Some Paper On The Bedroom Floor" som det mest iørefallende eksempel. The National Bank skal ikke behøve å gi ut låter de ikke i sin villeste fantasi kan finne på å legge inn i et live-sett - og om de forsøker seg på dette live, vil det være kveldens gavepakke til barpersonalet.

Etter min oppfatning har de gått seg vill i flinkiseri, og da mener jeg ikke at de er flinke til å spille og synge. Det er utelukkende en fordel, også i popmusikken. Jeg har komposisjonene i mente. De er unødvendig kompliserte, både rytmisk, harmonisk og melodimessig - og alle disse elementene henger selvfølgelig sammen.

Hvilken tradisjon befinner The National Bank seg i nå, som komponister? De har gått drøyt 30 år tilbake i tid, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt. Vi skal til Genesis, tidlig 70-tall. Progrock.

Det låter annerledes, mer presist; soundet er annerledes. Det henger i første rekke sammen med at trommelyden er miksa spinkelt som en rytmeboks, og altså langt unna lyden av Phil Collins' stikker. Men måten å tenke låtskriving på må være temmelig identisk.

Problemet er at The National Bank denne gang ikke lykkes. For Gensis var glimrende, da de i løpet av to år kom opp med de helt fenomenale albumene "Selling England By The Pound" og "The Lamb Lies Down On Broadway". Kvalitetsmessig kommer The National Bank nærmest i "The Balladeer".

Det sørgelige faktum er at om vi holder den flotte melodilinja som gjør "Make It Burn" til et slags tittelkutt, så er det knapt mulig å synge med i andre låter enn den særs vellykka "Family". Og kanskje til "From That Day To This".

Her er nok av referanser til det britiske 80-tall, eksempelvis sofistikerte "Taste Of Me". Men det blir for sært - hvilket minner meg på at jeg savner Nik Kershaw. Hvor ble det av han - den siste store mesteren i å skape eviggyldig popmusikk med avanserte harmonistrukturer som grunnlag?


Del på Facebook | Del på Bluesky

The National Bank: The National Bank

(16.08.04) Ohoi.... Hvilken lyriker er ikke Martin Hagfors! The National Bank åpner sitt debutalbum med ”I Hear The Sparrow Sing”, en sang om å være forelska i to jenter samtidig. Musikken er synthbasert; smått skremmende, som soundtracket til en thriller. Inn med Thomas Dybdahl, søtladen og luftig som en Chris Isaak. Inn med noen uidentifiserbare ”DJ-lyder”, en gitar introduserer refrenget, før det dukes for pompøse strykere. The National Bank er et griselekkert orkester. Men ikke tro de ber deg på noen enkel reise.


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.