The National Bank: Come On Over To The Other Side
The National Banks andre er det mest iskalde popalbumet jeg kan huske å ha hørt på svært, svært lenge - og da tenker jeg ikke på sånne småting som at synth-soloen i "Taste Of Me" nettopp er utforma som en stormvind. Jeg tenker på helheten. Dette er iskaldt på en måte som virker fremmed på meg. Rimfrost. Og det er da jeg tenker, at det var kanskje ikke helt etter planen?
Jeg befant meg helt først i heiagjengen da de sommeren 2004 ga ut sitt første album. Dette var i sannhet noe nytt og sprekt - og ikke minst griselekkert tilrettelagt.
Så hva har skjedd?
Låtmaterialet er jevnt over svakere, med "Some Paper On The Bedroom Floor" som det mest iørefallende eksempel. The National Bank skal ikke behøve å gi ut låter de ikke i sin villeste fantasi kan finne på å legge inn i et live-sett - og om de forsøker seg på dette live, vil det være kveldens gavepakke til barpersonalet.
Etter min oppfatning har de gått seg vill i flinkiseri, og da mener jeg ikke at de er flinke til å spille og synge. Det er utelukkende en fordel, også i popmusikken. Jeg har komposisjonene i mente. De er unødvendig kompliserte, både rytmisk, harmonisk og melodimessig - og alle disse elementene henger selvfølgelig sammen.
Hvilken tradisjon befinner The National Bank seg i nå, som komponister? De har gått drøyt 30 år tilbake i tid, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt. Vi skal til Genesis, tidlig 70-tall. Progrock.
Det låter annerledes, mer presist; soundet er annerledes. Det henger i første rekke sammen med at trommelyden er miksa spinkelt som en rytmeboks, og altså langt unna lyden av Phil Collins' stikker. Men måten å tenke låtskriving på må være temmelig identisk.
Problemet er at The National Bank denne gang ikke lykkes. For Gensis var glimrende, da de i løpet av to år kom opp med de helt fenomenale albumene "Selling England By The Pound" og "The Lamb Lies Down On Broadway". Kvalitetsmessig kommer The National Bank nærmest i "The Balladeer".
Det sørgelige faktum er at om vi holder den flotte melodilinja som gjør "Make It Burn" til et slags tittelkutt, så er det knapt mulig å synge med i andre låter enn den særs vellykka "Family". Og kanskje til "From That Day To This".
Her er nok av referanser til det britiske 80-tall, eksempelvis sofistikerte "Taste Of Me". Men det blir for sært - hvilket minner meg på at jeg savner Nik Kershaw. Hvor ble det av han - den siste store mesteren i å skape eviggyldig popmusikk med avanserte harmonistrukturer som grunnlag?
Del på Facebook | Del på Bluesky