Øyafestivalens høydepunkt: TV On The Radio!

(OSLO/PULS): Middelalderparken var proppfull av styla Carlings-maskotter torsdag ettermiddag. Men den virkelige nye vinen, TV On The Radio, var overraskende ukjent for det fremmøtte hipsterkarnevalet. Etter torsdagens konsert, derimot, kommer TVOTR til å være på tilsvarende manges tunger og i platehyller over hele byen. For maken til konsert har ingen holdt på norsk jord på svært lenge.


/ /


TV On The Radio er utpekt som det mest spennende og banebrytende NYC-bandet siden Strokes-revolusjonen for tre år siden. På Øyafestivalen torsdag ettermiddag rettferdiggjorde de statusen – og mer til – med et knallsterk musikalsk leveranse, ledsaget av en kledelig upretensiøs "just-for-the-love-of-it-holdning" man sjeldent ser hos band av dette kaliberet.

Men så er Brooklyn-gjengen også et sjeldent tilfelle. Debutplata "Desperate Youth, Blood Thirsty Babes" er kanskje det viktigste brobygger-eksperimentet mellom svarte og hvite musikktradisjoner siden Carlos Santana eller BRC-general Vernon Reids glanstid for mange herrens år siden.

TVOTR består av musikere med klare preferanser fra begge sider av rase-broene. Bandgrunnlegger Dave Sitek kommer fra den hvite, støyete avantgarde-scenen fra 80-tallet, og uttrykker seg til forveksling likt feedbackguru Lee Ranaldo i Sonic Youth. I går stod han som en hissig brilleslange med Coca Cola-logo på brystet (bandet er altså ikke kastet seg på rockekorrekte protester mot multinasjonale selskaper eller veike fuckyous til Bush og terrorkrigen), og meiet løs på tolvstrengsgitaren med kassevis av effektbokser med på laget.

Human-beatbox og vokalist Tunde Adebimpe, på sin side, innehar hele move-katalogen til James Brown, og synger funky og oppofrende gospelaktig over Siteks nowave-arrangementer. Turnetrommis Jaleel Bunton veksler allsidig mellom reggae, rock og pornofunk-rytmer, mens Kyp Malone binder Jamaica og Seattle sammen i finurlige nøster med Gibsongitarer og en gigantisk afrofrisyre.

Sammen låter det intet annet enn fantastisk. Fantastisk spennende. Fantastisk treffende. Fantastisk friskt. Og fantastisk annerledes. Ingen over og ingen ved siden av TV On The Radio, - verken på årets Øyafestival eller noe annet sted sommeren 2004.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øyafestival Dag 3: Fortsatt sola som vant

(15.08.04) Sola brente oss nesten ihjel på lørdag. Men takket være pilsen, og til tross for band som Euroboys, kan vi melde om en verdig avslutning på årets Øyafestival.


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.