Øyafestivalens høydepunkt: TV On The Radio!

(OSLO/PULS): Middelalderparken var proppfull av styla Carlings-maskotter torsdag ettermiddag. Men den virkelige nye vinen, TV On The Radio, var overraskende ukjent for det fremmøtte hipsterkarnevalet. Etter torsdagens konsert, derimot, kommer TVOTR til å være på tilsvarende manges tunger og i platehyller over hele byen. For maken til konsert har ingen holdt på norsk jord på svært lenge.


/ /


TV On The Radio er utpekt som det mest spennende og banebrytende NYC-bandet siden Strokes-revolusjonen for tre år siden. På Øyafestivalen torsdag ettermiddag rettferdiggjorde de statusen – og mer til – med et knallsterk musikalsk leveranse, ledsaget av en kledelig upretensiøs "just-for-the-love-of-it-holdning" man sjeldent ser hos band av dette kaliberet.

Men så er Brooklyn-gjengen også et sjeldent tilfelle. Debutplata "Desperate Youth, Blood Thirsty Babes" er kanskje det viktigste brobygger-eksperimentet mellom svarte og hvite musikktradisjoner siden Carlos Santana eller BRC-general Vernon Reids glanstid for mange herrens år siden.

TVOTR består av musikere med klare preferanser fra begge sider av rase-broene. Bandgrunnlegger Dave Sitek kommer fra den hvite, støyete avantgarde-scenen fra 80-tallet, og uttrykker seg til forveksling likt feedbackguru Lee Ranaldo i Sonic Youth. I går stod han som en hissig brilleslange med Coca Cola-logo på brystet (bandet er altså ikke kastet seg på rockekorrekte protester mot multinasjonale selskaper eller veike fuckyous til Bush og terrorkrigen), og meiet løs på tolvstrengsgitaren med kassevis av effektbokser med på laget.

Human-beatbox og vokalist Tunde Adebimpe, på sin side, innehar hele move-katalogen til James Brown, og synger funky og oppofrende gospelaktig over Siteks nowave-arrangementer. Turnetrommis Jaleel Bunton veksler allsidig mellom reggae, rock og pornofunk-rytmer, mens Kyp Malone binder Jamaica og Seattle sammen i finurlige nøster med Gibsongitarer og en gigantisk afrofrisyre.

Sammen låter det intet annet enn fantastisk. Fantastisk spennende. Fantastisk treffende. Fantastisk friskt. Og fantastisk annerledes. Ingen over og ingen ved siden av TV On The Radio, - verken på årets Øyafestival eller noe annet sted sommeren 2004.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øyafestival Dag 3: Fortsatt sola som vant

(15.08.04) Sola brente oss nesten ihjel på lørdag. Men takket være pilsen, og til tross for band som Euroboys, kan vi melde om en verdig avslutning på årets Øyafestival.


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Solid pluss fra Mimi Webb

(22.02.26) Interessante melodier, gode tekster, dyktige musikere og en fantastisk stemme som jeg har veldig sansen for.


Lily Löwe blåste oss av banen

(22.02.26) Lily Löwe har satt standarden. Hotpants og hæler - for en sleppfest!


Lorna Shore m/gjester - uforglemmelig!

(21.02.26) Minusgradene holder seg iskalde i Oslo sentrum en kald onsdagsettermiddag, men det stopper ikke «Metall Nordmann» i å stå ute i bort imot en time før dørene åpner. Man kjenner at det er kaldt, men alle vet at kveldens show blir brennhett.


Hyggekveld med Elvis Presley

(20.02.26) Noe nytt om Elvis (1935-77)? Nei, selvfølgelig ikke. Men “EPiC: Elvis Presley in Concert” gir deg en trivelig kveld på kino.


Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.


Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozario i et nøtteskall.