Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.

---

Paradise Lost/Saturnus/Cwfen / Rockefeller / 11.02.26

Av Siri Bjoner // 18.02.26

---

(Skrevet av Oliver Godby, oversatt av Siri Bjoner)

Sommeren 1995 ble jeg introdusert for Paradise Lost for første gang. Guinny (som er en god venn av meg), pekte ut et eksemplar av «Draconian Times» (1995) til meg i en platebutikk i Canterbury. Jeg satset på at han hadde god musikksmak, og jeg angret aldri. Nesten trettien år senere befant jeg meg ved piten på Rockefeller og ventet på det første oppvarmingsbandet på Oslo-kvelden av Paradise Lost sin «Acension of Europe Tour», bevæpnet med kameraene mine, ganske tilfeldig gitt denne muligheten til å dekke en konsert mens jeg var i Norge i bare en uke.

Cwfen entret scenen, og jeg syntes det var overmåte festlig at jeg hadde reist til et annet land for å se et lokalt band hjemmefra starte showet og tenne et bål under publikum. Glasgow-bandet var i fyr og flamme, og mens vi fotografer hastet rundt og prøvde å få med oss det vi kunne i de tre første sangene, fikk jeg en følelse av at publikum virkelig begynte å bli glad av opptredenen deres – jeg vet at jeg likte dem! Melodiske, tunge og hjemsøkende av natur. Cwfen er et band å følge med på hvis du liker å holde deg oppdatert, for jeg føler at de er kommet for å bli.

Saturnus, de danske doom death metall-veteranene var neste band på scenen. De satte i gang publikum med morsomt småprat og tunge, men fortryllende låter, og gitarsoloer som fortjener spesiell oppmerksomhet. Publikum var definitivt med på deres kraftfulle og oppløftende opptreden, og atmosfæren i lokalet steg til nye høyder. Musikken grep tak i alle fremmøtte på en måte som ofte mangler før hovedartisten entrer scenen – Saturnus gjorde sin del og litt til, og ga et spennende tilskudd til arrangementet.

Endelig var det tid for Paradise Lost å innta scenen. Jeff ledet bandet ut, og tok plass ved trommene i mørket, bare for å bli fulgt opp på scenen av Aaron og Stephen, deretter Gregor, og idet lysene kom på, gikk Nick bort til mikrofonen, og øyeblikket var kommet. Da han åpnet settet med "Serpent on the Cross", brøt rommet ut i ekstase. Stemningen steg og steg gjennom hele settet, helt til det første klimakset med "Say Just Words", og fant deretter nye høyder i ekstranummeret, og avsluttet showet med "Silence Like the Grave".

Hva kan man si som ikke allerede er sagt om et band som Paradise Lost? De siste trettiåtte årene har de levert en drivende, melodisk, men likevel episk og rørende lyd fremover, uten å se seg tilbake, men uten å glemme de store hitene sine og absolutt aldri gi noe mindre enn hundre prosent til fansen sin.

Etter tretti år med å nyte dem på plate, følte jeg i hvert fall at de mer enn innfridde løftet fra liveopptredenene sine, og jeg er sikker på at publikum var enige. Jeg håper bare at jeg ikke gjør feilen å vente i tretti år til før jeg ser dem igjen. Hvis du er i stand til å rekke turneen før den siste etappen går til Irland, er min sterkeste anbefaling å gjøre alt du kan for å se dem. Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.

Låtliste: Serpent on the Cross // Tragic Idol // True Belief // One Second // Once Solemn // Faith Divides Us - Death Unites Us // Pity the Sadness // Beneath Broken Earth // Nothing Sacred // Tyrants Serenade // Requiem // Mouth // Say Just Words // No Celebration // Ghosts // Silence Like the Grave

---

Del på Facebook | Del på Bluesky