I en klasse for seg - Paradise Lost
Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.
Introen til Ascension starter så snilt og enkelt før Nick Holmes åpner munnen og brøler og det låter så vakkert som bare Paradise Lost kan gjøre det. Bandets søttende studioskive er endelig her, fem år etter «Obsidian».
Foruten trommiser, har bandet bestått av Nick Holmes (vokal), Gregor Mackintosh og Aaron Aedy (gitar) og Stephen Edmondson (bass) siden oppstarten i 1988. Trommis på denne skiva er Guido Montanarini, som også spilte på «Icon 30» (2023).
«Unholy resurgence // On the first chime, it's the last time // Your lonely soul will rot»
Gothdoommetallbandet – må nesten slenge på «doom», for her er tekstene og låtene like depressive som alltid. Paradise Lost er et av de banda som utforsker mange forskjellige genre, men likevel låter det alltid som dem – mye takket være gitaren til Mackintosh og vokalen til Holmes. De har sagt at mye av inspirasjonen til «Ascension» kom fra nyinnspillingen av «Icon 30» og utgivelsene rundt på nittitallet, men her høres inspirasjoner fra hele diskografien deres.
Jeg lytter til mange skiver og nye band hver eneste uke, likevel påstår strømmetjenesten min at Paradise Lost er mest spilte band i ti av årets måneder. Uansett sinnsstemning er det ei PL-skive som passer. De er bandet jeg rømmer til når musikkhjernen trenger nullstilling. «Vi kommer aldri til å låte som noe annet band uansett hvilken genre vi roter oss borti, mye grunnet gitaren til Greg», har Holmes sagt i et intervju - og det stemmer nok veldig godt. «IX» er Paradise Lost selv uten bass og trommer.
«Ascension» er like tidløs som det meste de har laget. Gitaren til Greg trollbinder, og stemmen til Nick er endeløst vakker. Skal jeg rangere denne må den være på en god tredjeplass, etter «Faith Divides Us – Death Unites Us» (2009) og «Obsidian» (2020).
Kompleksiteten i låtmaterialet er så enormt. Lydbildet er massivt. Allerede før jeg hadde sett videoene så jeg for meg at de var i ruinene av et eldgammelt steinkloster eller -kirke, det er vinter, det er kaldt, det er håpløst, ørkesløst, der er ingen fremtid. Mosegrodde gravsteiner, der er ingen igjen på denne forblåste plassen, alle er for lengst døde. «Wuthering Heights» (1847) men sjelene til Catherine, Edgar og Heathcliff fikk aldri fred.
«Memory's garden, almighty vengeance // Lamenting long embrace, seek consolation // Ravaged darkness, a light transcends us // A wretched dog afraid seeks God's Salvation»
Og gjennom det hele, den såre klagesangen til Gregs gitar. Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.
Og de kommer tilbake til Rockefeller i februar. Det har gått alt for lenge siden sist jeg så dem i 2022. Det gledes stort!
Låtliste: Serpent on the Cross // Tyrants Serenade // Salvation // Silence Like the Grave // Lay a Wreath Upon the World // Diluvium // Savage Days // Sirens // Deceivers // The Precipice
Del på Facebook | Del på Bluesky