En interessant remastring i emning?
Remastrede album er ikke alltid like interessante. Det kan se ut som om noe skjer med Paradise Losts "Icon".
Remastering er litt nerdenes høyborg. Diskusjoner om hvilken variant er best av Bowies “The Man Who Sold The World” melder jeg meg ut av, fordi jeg synes diskusjonen er uinteressant – om man finner en variant man liker, er det vel bare å holde seg unna de andre?
Fra tid til annen gis remastra skiver ut. Av og til er det faktisk gjort så bra at man legger bort originalen og bare hører på den nye. “Host Remastered” (Paradise Lost, 2018) er uendelig mye bedre enn originalen fra 1999, og er en deilig kompanjong til Host “IX” (2023).
Gleden var derfor stor da det tidligere i år ble offentliggjort at “Icon” (1993) skulle gis ut på nytt som “Icon 30”. Lyden på originalen er rett og slett litt grautete, ujevn og tam. Dessverre endte Paradise Lost med å ha ingen rettigheter til noe ved utgivelsen, verken innspilling eller grafikk, så da bestemte de seg like godt for å spille inn på nytt.
Tretti år har gått, og da kan man bli litt skeptisk. Hele poenget med en nyutgivelse er å gi den ut på nytt, tro mot originalen, bare vesentlig bedre lyd og mastering og mixing. Hvor fristende er det da å endre bare bittelitt på låtmaterialet fordi de kanskje synes den burde vært bare bittelitt annerledes der?
I dag slapp de første singel, “Widow”, og jeg har svitsjelyttet mellom original og nyinnspilling og gleder meg stort til skiva kommer 1. desember. “Widow” låter helt som den skal. Den har blitt en uendelig mye bedre versjon enn den var, og samtidig så tro mot originalen at det er en fryd!
Dog skal det sies at 90-tallets videoer som ble laget før HMS var en greie er jo litt morsomt å mimre over. Eller, “mimre” er kanskje feil ord?
Gleder meg til tyngre trommer og renere alt, mer trøkk i gitar og ikke minst den deilige stemmen til Nick Holmes som bare blir bedre og bedre med årene. Jeg tror det blir årets juleskive for meg!
Del på Facebook | Del på Bluesky