The Meffs til topps på Pstereo!
Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.
Årets Pstereo var den tjuende i rekken og festivalen har en veldig tydelig musikkprofil. Det var en del år man kunne føle at popen tok litt overhånd, men spesielt de siste to årene har de virkelig hatt en skikkelig satsing på mindre kjente band. De har noen highlights fra nittitallet i år, sånn som Skunk Anansie og Suede, men det er de mindre kjente artistene som dominerer programmet.
Pstereo har to tradisjonelle scener ved Nidelva, på gressletta nedenfor Nidarosdomen, mens den helt nye scenen, Sirkusteltet, rett og slett er et fantastisk byggverk. Det ser jo ikke ut som noe som kan gjøres i en håndvending, med både innredning og dører i tre, fløyelsgardiner og glassmalerier i vinduene.
Det trønderske publikummet var åpenbart veldig klare på hva de ville få med seg! Pstereo klarer kunsten å booke med musikalsk mangfold, samtidig som det skapes scenerom som blir både intime og lydmessig gode. Tidligere har de hatt et bitte lite telt med fantastiske konserter – trondheimsbandet Brekkækkeli i fjor for eksempel, var helt spektakulær. Vilt masse energi hos hele bandet og en fenomenal vokalist som klatret opp og sang fra teltstanga. Det er jo nettopp sånne festivalopplevelser som gjør at jeg kommer tilbake til Pstereo.
I årets sirkustelt var det ikke en trøndersk sound, men mer Bristol-britisk, som om Mazzive Attack var på besøk.
Deki Alem er imidlertid en trip-hop duo fra Göteborg. Dette var utvilsomt min sterkeste nittitallsopplevelse. Jeg var aldri en Skunk Anansie-fan – men om jeg kunne gjort årets Pstereo igjen, skulle jeg gjerne fått med meg den konserten også.
Festivaler handler om å prioritere, og jeg var opptatt av de mer ukjente navna. Og da må man være skjerpet til hver konsert — det er så mange inntrykk, og det skal spises mat, og kanskje ha litt pause.
I utgangspunktet var det norske Valkyrien Allstars jeg hadde den eksplisitt sterkeste forventningen til. Det var faktisk på Pstereo at jeg virkelig falt pladask – og de leverte i år også. Hver eneste gang jeg får høre Tuva Syversten sammen med hele dette bunnsolide bandet er det som om jeg kjenner meg lykkelig. Bare fornøyd over å være til, være her, nå.
Det som likevel ble årets store kick, var den britiske punkrock-duoen The Meffs. De klarte å skape rom for en slags raushet og — ja, kjærlighet er store ord, men det er faktisk slik det opplevdes.
Mange artister uttrykker et sterkt aktivistisk engasjement om for eksempel Israels krig på Gaza, men The Meffs var så tydelig aktivister gjennom alt de gjorde, uten at det ble aggresjon for aggresjons skyld. Sann humor — rett-fra-levra, fantastisk analogt og ikke veldig redigert uttrykk.
The Meffs gjorde også en sånn mosh pit-greie, der de først ba folk skape litt plass foran scenen, og så oppfordret folk til å kaste seg ut i det. «Slå dere løs!», men samtidig with care, for å si det på godt norsk. Å se godt voksne hoder som hoppet rundt i en mosh pit var rett og slett nydelig.
Pstereo booker utrolig bredt. Fra harde uttrykk som Slomosa, tilMarit Larsen og Jalen Ngonda som ble presentert som «moderne soul eller R&B».
Jeg var derfor umiddelbart veldig fordomsfull, for R&B er den sjangeren jeg generelt er minst åpen for. Men igjen er det noe av poenget med festivalkonseptet — at man også blir med på noe ukjent. Og det viser seg at nettopp Ngonda og hans fabelaktige band har det jeg vil kalle mer et syttitallssound. En helt vidunderlig vokal, og et virkelig godt band.
Det er likevel The Meffs som plantet det tydeligste inntrykket i meg — så tydelig at selv med bare korte videosnutter på mobilen kan jeg igjen oppleve ekstasen. Et helt fantastisk fyrverkeri av kun vokal, trommer og gitar. Hvordan klarte de å lage så mye trøkk - selv om de bare var to? Hagescenen kokte!
Del på Facebook | Del på Bluesky
The Jayhawks garanterer for kvalitet
(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.