Paradis funnet

(Oslo/PULS): Den som trodde Paradise Losts lefling med 80-tallet ga et tamt og uinteressant band, må tro om igjen. For hva dette tidligere doom-metall bandet presenterte fredag, var intet mindre enn en hard og mørk nytelse.


Paradise Lost / /


Britiske Paradise Lost ble møtt av et fullsatt John Dee, og takket med å servere publikum en nær komplett aften av skygger, demoner og himmelske riff.

Bandet har med sitt nye album Belive in Nothing til dels byttet ut synth'en fra Host med gitarer. Og selv om den fremdeles spøkte i bakgrunnen, var det disse gitarene som styrte showet. Mye også fordi det meste av låtmaterialet var hentet fra nettopp Belive in Nothing. Som åpningslåta "Mouth".

Og fra denne typiske dark-rock låta, via "I See Your Face" og "Mercy" festet Paradise Lost et tungt grep om de oppmøtte. Et grep som holdt seg hele konserten til ende. Det lød nådeløst melankolsk og intens tristesse. Med en tilstedeværende vokalist som maktet føre publikum helberget gjennom denne vakre musikalske jammerdal.

Det vitner også om et band med selvtillit, når kanskje deres største kommersielle hit "Say Just Words" plasseres om lag midt i settet. For øvrig var det nok denne låta, samt "True Belif" fra gjennombruddsalbumet Icon, som var kveldens høydepunkt, i den grad man kan løfte noe ut av den ellers fullkomne helheten.

Kort sagt, var det lite å sette noen finger på denne kvelden. Kanskje var ett par låter litt langdryge, men aldri så lenge at det ble skjemmende. Og da det hele sluttet av med "One Second", var det ett tilfredsstilt og andektig publikum som applauderte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

"Icon 30" i en glitrende nyinnspilling!

(16.12.23) Dette er ingen remastring, men en helt ny innspilling.


En interessant remastring i emning?

(07.10.23) Remastrede album er ikke alltid like interessante. Det kan se ut som om noe skjer med Paradise Losts "Icon".


Paradise Lost kverner fortsatt ut bra låter

(05.11.22) Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!


Problematisk konsert for Paradise Lost

(27.06.22) Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.


Paradise Lost: Ikke helt "lost"...

(27.11.09) (Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.


Paradise Lost klare for Oslo

(21.07.09) De britiske goth-pionérene Paradise Lost har vært en gjenganger på norske konsertscener i godt over 15 år. 26. november er de tilbake, og med seg har de et nytt album i bagasjen.


Paradise Lost: Believe In Nothing

(30.03.01) Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album "Host" overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.


Paradise Lost

(26.07.99) Det var en gang et engelsk arbeiderklasse-band som laga fengende doom-heavy...Vel, nå lager de pop-rock med et indie-rock preg fra den gammle skole(My Bloody Valentine, Slowdive, Jesus And The Mary Chain etc.)


Paradise Lost: Host

(15.06.99) Host er en fin oppfølger til "One Second", og holder seg i samme gate. Så fryktelig spennende er det imidlertid ikke.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.