Paradise Lost: Host

Host er en fin oppfølger til "One Second", og holder seg i samme gate. Så fryktelig spennende er det imidlertid ikke.


Paradise Lost spinner videre på den delen av forrige plate som appellerer til fans av det nyere Depeche Mode, når de ikke er så glad-deppa (deriblant undertegnede). Det er dystert, melankolsk og fint. De låtene som rocka litt på "One Second" er utelatt her, til fordel for mere rolig materiale.

Nick Holmes selv sier at tekstene hans er preget av angst ,og kommer med følgende forklaring: "As you grow older you become aware of your mortality. When your´re young you think you´re invincible. Now I only think I´m invincible when I´m drunk."
- og “Host” er definitivt ikke laget i fylla!

Syns du forrige skiva var helt grei, men ikke spesielt mer enn det, har du kanskje ikke noe behov for å ha "Host" i samlinga di. Digga du den, er dette et glimrende supplement.

Gymlærers karakter: G


Del på Facebook | Del på Bluesky

"Icon 30" i en glitrende nyinnspilling!

(16.12.23) Dette er ingen remastring, men en helt ny innspilling.


En interessant remastring i emning?

(07.10.23) Remastrede album er ikke alltid like interessante. Det kan se ut som om noe skjer med Paradise Losts "Icon".


Paradise Lost kverner fortsatt ut bra låter

(05.11.22) Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!


Problematisk konsert for Paradise Lost

(27.06.22) Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.


Paradise Lost: Ikke helt "lost"...

(27.11.09) (Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.


Paradise Lost klare for Oslo

(21.07.09) De britiske goth-pionérene Paradise Lost har vært en gjenganger på norske konsertscener i godt over 15 år. 26. november er de tilbake, og med seg har de et nytt album i bagasjen.


Paradis funnet

(26.05.01) (Oslo/PULS): Den som trodde Paradise Losts lefling med 80-tallet ga et tamt og uinteressant band, må tro om igjen. For hva dette tidligere doom-metall bandet presenterte fredag, var intet mindre enn en hard og mørk nytelse.


Paradise Lost: Believe In Nothing

(30.03.01) Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album "Host" overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.


Paradise Lost

(26.07.99) Det var en gang et engelsk arbeiderklasse-band som laga fengende doom-heavy...Vel, nå lager de pop-rock med et indie-rock preg fra den gammle skole(My Bloody Valentine, Slowdive, Jesus And The Mary Chain etc.)


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.