Magisk kveld med Alessandro Cortini
Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.
Alessandro Cortini, Ultimafestivalen / Rockefeller / 16.09.26
Cortini ble født i Italia i 1976, og rakk dermed ikke være med i den tyske synthutviklingen på søttitallet, sammen med artister som Michael Rother, Alvo Noto og Brian Eno. Inspirasjonen er dog til stede. De to førstnevnte hadde jeg gleden av å se i København som support for Einsturzende Neubauten i 2022.
Synthrock kan (for meg) deles i to hovedgrupper: Artister som Kraftwerk og Nine Inch Nails, som står for det harde, det industrielle, det maskinelle, og de organiske, der maskinene er instrumenter for å lage noe levende og pulserende.
Cortini spilte i Nine Inch Nails i totalt femten år, men det han har laget siden har vært av den organiske varianten. «Det er litt for spesielt interesserte», sa venninna jeg traff under konserten. Jeg er grunnleggende enig, samtidig synes jeg at det er noe veldig symfonisk over «NATI INFINITI», litt som «Má vlast» av Bedřich Smetana (1872).
«NATI INFINITI» består av fem deler og varer i 45 minutter (37 på skive). Sjelden har vel minuttene tikket så raskt avgårde under en konsert. Musikken bukter seg som en elv, her et roligere parti, her et fossefall med et voldsomt crescendo. For én gangs skyld var hele salen helt tyst bortsett fra et og annet kremt. Jeg fikk følelsen av å sitte i Universitetsaulaen og høre et klassisk symfonisk stykke.
Hører man på skiva er eksempelvis «II» lyden av skyene som farer over himmelen idet jeg skriver dette, litt hvitt men i stadig mørkere gråtoner og endog noen som ser blå ut, lyden av en sommerlig tordenstorm som er i anmarsj. «Heroes» (David Bowie, 1977) og da særlig B-sidens samarbeid med Brian Eno dukker opp i minnet. Under konserten tenkte jeg ikke, jeg lukket øynene og lot meg omkranse av disse vakre og intense tonene.
Lydbildet som fylte Rockefeller var enormt. For meg sto filmen på skjermen litt i kontrast til musikken. Nati Infiniti kan oversettes til «Uendelige fødsler» og det legger ytterligere et lag til musikken. Urpremieren skjedde på Sonar Lisboa i 2022, der «NATI INFINITI» var en installasjon i en nedlagt mølle, og lysfargene endret seg automatisk med tonene i verket.
Da jeg gikk fra Rockefeller, tenkte jeg på alle de gamle damene med opprullet hår som kom til Musiikkitalo for å se Neubauten i 2019, med sine flatterende drakter og perler og som garantert aldri hadde sett bandet om de hadde spilt på en vanlig scene. Uttrykkene deres etter konserten var hvertfall ikke negative. Hadde Cortini trukket det klassiske publikummet om konserten hadde vært satt opp i et mer klassisk lokale? Hadde kveldens publikummere dratt til Aulaen for å se Cortini? Blir vi rett og slett musikalsk fordomsfulle fra valg av konsertlokale?
Noen konserter er mer imponerende enn andre. Dette var en av dem. Dette står i skarp kontrast til soundtrackene hans gamle sjef har masseprodusert (og vunnet mange Oscar for). At én maskin kan lage alle disse lydene er helt utrolig. Variasjonen fra enkle melodier til et ruvende, massivt kakofoni av utallige lydtyper er ekstremt. Vakkert og intenst, og så mye, mye mer enn jeg hadde forventet.
Selv den mest magiske kvelden må ta slutt. Alessandro Cortini er en veldig hyggelig person, og for et utvalg synthnerder ble det en lang og hyggelig samtale rundt innholdet på bordet. Strega, synthen han selv var med å utvikle, er et unikt instrument og har nok vel så mange fans som mannen sjøl.
Låtliste: I // II // III // IV // V, alle fra NATI INFINITI
Del på Facebook | Del på Bluesky
Meshell Ndegeocello strekker i fortiden
(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.