"Icon 30" i en glitrende nyinnspilling!

Dette er ingen remastring, men en helt ny innspilling.


Jeg blir tidvis dratt, litt sånn halvveis motvillig, inn i det tjueførste århundrets teknologigreier. Som dette med strømmetjenester. Der har jeg til og med begynt å lage spillelister. Stort sett bare med ett band, eller i tilfellet Paradise Lost har jeg med Host fordi de er omtrent det samme. Fordelen med slike spillelister - hiv alt de har gitt ut i ei liste, lzm - er at man har så mye bra musikk at det varer et par mil i skauen på soppjakt. Det betyr også at man kan luke ut alt som ikke er bra nok, enten låtmaterialet eller produksjonen.

Og ja, det må sies å være moro med et band som har så bredt spekter med musikkgenre. Det er nesten på nivå med Ministry som gikk fra "With Sympathy" (1983) som var rein synthpop til thrash metall på tidlig 2000-tall. Den spillelista er enda mer schizofren. Paradise Lost gikk motsatt vei, fra dødsdoom til gothmetall - og skillet gikk med nettopp "Icon" (1993).

Paradise Lost-spillelista, der forsvant alle låtene fra "Icon" rimelig raskt. Lyden var grautete men spinkel (jepp, det er faktisk mulig), og selv om låtmaterialet er knallbra hjelper det lite når det låter så trist i forhold til alt annet de har gitt ut. Paradise Lost har vært snille mot fansen og det meste har kommet i remastrert versjon, men akkurat "Icon", der hadde de ingen rettigheter - dermed ble den eneste løsningen å spille inn skiva på nytt. Ny innspilling, ny design, ny grafikk, nytt alt.

Da de slapp "Widow" skrev jeg at jeg gledet meg til "renere alt" - og skiva har blitt enda bedre enn jeg kunne håpe på! Dette er ei 30 år gammel skive som ikke har en eneste dårlig låt. Ikke én som ikke har tålt tidens tann. Ikke én som ikke kunne vært skrevet i år og vært gitt ut i år og som ikke er superbra.

Thomas som anmeldte "Believe In Nothing" (2001) mente "den definitive Paradise Lost-låta i mine ører er fremdeles 'True Belief'". Jeg håper han liker den nye versjonen!

De musikalske endringene i låtene er minimale. Foruten en fantastisk produksjon i denne runden, synes jeg alle låtene har blitt forbedret - ikke veldig mye, men akkurat nok til at originalen kan anses for å være en kladd, og at dette kanskje er hvordan de egentlig ville at skiva skulle høres ut. Låtene har blitt mer seg selv. Litt råere, litt snillere, litt tyngre, litt sårere, litt mer av alt. Luksusen ved å anmelde skiver er at man kan spille den samme igjen og igjen, og bare lytte og kose seg og ikke tenke på å gjøre noe annet.

Drivet i "Joys Of Tthe Emptiness" er bare vakkert. Strykerne som åpner "Dying Freedom". Energien i "Forging Sympathy". Trommene i "Shallow Seasons". Tyngden i "Colossal Rains". Gitaren som driver frem "Poison". De klassiske riffene i "True Belief". Celloene som åpner "Embers Fire" som bare dundrer inn i tungt, tungt, tungt. Og ikke minst: stemmen til Holmes som er så utrolig deilig og like fantastisk i år som da de begynte, i 1988.

Endelig kan jeg legge disse klassikerne til spillelista og glede meg til å høre dem.

Dessuten har de lovet ei ny skive neste år. Jeg tror 2024 blir et fantastisk spektakulært musikkår.

Låtliste: Embers Fire // Remembrance // Forging Sympathy // Joys of the Emptiness // Dying Freedom // Widow // Colossal Rains // True Belief // Shallow Seasons // Christendom // Deus Misereatur // Weeping Words // Poison


Del på Facebook | Del på Bluesky

En interessant remastring i emning?

(07.10.23) Remastrede album er ikke alltid like interessante. Det kan se ut som om noe skjer med Paradise Losts "Icon".


Paradise Lost kverner fortsatt ut bra låter

(05.11.22) Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!


Problematisk konsert for Paradise Lost

(27.06.22) Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.


Paradise Lost: Ikke helt "lost"...

(27.11.09) (Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.


Paradise Lost klare for Oslo

(21.07.09) De britiske goth-pionérene Paradise Lost har vært en gjenganger på norske konsertscener i godt over 15 år. 26. november er de tilbake, og med seg har de et nytt album i bagasjen.


Paradis funnet

(26.05.01) (Oslo/PULS): Den som trodde Paradise Losts lefling med 80-tallet ga et tamt og uinteressant band, må tro om igjen. For hva dette tidligere doom-metall bandet presenterte fredag, var intet mindre enn en hard og mørk nytelse.


Paradise Lost: Believe In Nothing

(30.03.01) Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album "Host" overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.


Paradise Lost

(26.07.99) Det var en gang et engelsk arbeiderklasse-band som laga fengende doom-heavy...Vel, nå lager de pop-rock med et indie-rock preg fra den gammle skole(My Bloody Valentine, Slowdive, Jesus And The Mary Chain etc.)


Paradise Lost: Host

(15.06.99) Host er en fin oppfølger til "One Second", og holder seg i samme gate. Så fryktelig spennende er det imidlertid ikke.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.