Paradise Lost kverner fortsatt ut bra låter

Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!

---

Paradise Lost / Rockefeller / 01.11.22

Av Siri Bjoner // 05.11.22

---

Dessverre betød det ingen “Forever Failure”, låta som først fikk meg interessert i dem. En vennlig sjel som sa “om du liker The God Machine, vil du like dette” - og det stemte bra! Da hadde Paradise Lost allerede holdt på i noen år. Men de første par utgivelsene var mer doom, og det var først med "Draconian Times" de viste seg som det banebrytende gothrockbandet de endte som.

Vokalist Nick Holmes har en fantastisk stemme, uansett om det er dødsbrøl eller roligere sanger. “Darker Thoughts” fra "Obsidian" (2020) er et utmerket eksempel på bredden hans.

Paradise Lost ble dannet i 1988, og 34 år senere er det kun trommisen som har blitt byttet ut, senest med Guido Montanarini etter at Waltteri Väyrynen sluttet i september for å spille med Opeth. Hvorvidt “samspillet” på Tons of Rock var medvirkende, vites ikke.

Låtmaterialet til Paradise Lost er nesten utelukkende komponert av Holmes og gitarist Greg Mackintosh, og de kverner fortsatt ut bra låter. “Obsidian” er en herlig samling varierte låter som Holmes visstnok har beskrevet som “noen miserable, noen triste, noen sakte, noen raskere, nevnte jeg noen miserable?” og hadde helt klart fortjent større oppmerksomhet.

PULS anmeldte Paradise Lost på John Dee i 2009, og vår utsendte mente at Holmes var en elendig frontfigur. Helt ærlig – jeg aner ikke. Dersom jeg er mer fokusert på hvordan bandet ter seg på scenen enn hva de spiller, er det per def en dårlig konsert for meg. Holmes småpratet litt mellom låtene. Mackintosh, gitarist Aaron Aedy og bassist Stephen Edmondson var mer opptatt av å spelle en knakandes bra konsert og gi publikummet det de kom for - og vi jublet!

Opplevelsen var noe helt annet enn ToR i sommer. Lyden var perfekt, uansett hvor i salen jeg sto. Det eneste “forstyrrende” elementet var opptil flere som sang med på flere av låtene, og slikt er bare hyggelig. Hvorfor ikke flere har fått ørene opp for dem skjønner ikke jeg, for de burde trukket minst like mange som Sisters of Mercy – om ikke flere.

Låtmaterialet vi fikk var et saftig utvalg fra de siste tre tiår, og var perfekt satt sammen. Intensiteten var høy fra første strofe og det var bare å nyte. Håpet er stort for at de snart kommer tilbake, og kanskje det blir ei ny skive? Jeg skal helt klart følge med på hva som skjer videre!

Set liste: Enchantment, Forsaken, Blood and Chaos, Faith Divides Us - Death Unites Us, Eternal, One Second, Serenity, The Enemy, As I Die, The Devil Embraced, The Last Time, No Hope in Sight, Say Just Words, Darker Thoughts, Embers Fire, Ghosts

---

Del på Facebook | Del på Bluesky