Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Paradise Lost kverner fortsatt ut bra låter

Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!


Paradise Lost / Rockefeller / 01.11.22


Dessverre betød det ingen “Forever Failure”, låta som først fikk meg interessert i dem. En vennlig sjel som sa “om du liker The God Machine, vil du like dette” - og det stemte bra! Da hadde Paradise Lost allerede holdt på i noen år. Men de første par utgivelsene var mer doom, og det var først med "Draconian Times" de viste seg som det banebrytende gothrockbandet de endte som.

Vokalist Nick Holmes har en fantastisk stemme, uansett om det er dødsbrøl eller roligere sanger. “Darker Thoughts” fra "Obsidian" (2020) er et utmerket eksempel på bredden hans.

Paradise Lost ble dannet i 1988, og 34 år senere er det kun trommisen som har blitt byttet ut, senest med Guido Montanarini etter at Waltteri Väyrynen sluttet i september for å spille med Opeth. Hvorvidt “samspillet” på Tons of Rock var medvirkende, vites ikke.

Låtmaterialet til Paradise Lost er nesten utelukkende komponert av Holmes og gitarist Greg Mackintosh, og de kverner fortsatt ut bra låter. “Obsidian” er en herlig samling varierte låter som Holmes visstnok har beskrevet som “noen miserable, noen triste, noen sakte, noen raskere, nevnte jeg noen miserable?” og hadde helt klart fortjent større oppmerksomhet.

PULS anmeldte Paradise Lost på John Dee i 2009, og vår utsendte mente at Holmes var en elendig frontfigur. Helt ærlig – jeg aner ikke. Dersom jeg er mer fokusert på hvordan bandet ter seg på scenen enn hva de spiller, er det per def en dårlig konsert for meg. Holmes småpratet litt mellom låtene. Mackintosh, gitarist Aaron Aedy og bassist Stephen Edmondson var mer opptatt av å spelle en knakandes bra konsert og gi publikummet det de kom for - og vi jublet!

Opplevelsen var noe helt annet enn ToR i sommer. Lyden var perfekt, uansett hvor i salen jeg sto. Det eneste “forstyrrende” elementet var opptil flere som sang med på flere av låtene, og slikt er bare hyggelig. Hvorfor ikke flere har fått ørene opp for dem skjønner ikke jeg, for de burde trukket minst like mange som Sisters of Mercy – om ikke flere.

Låtmaterialet vi fikk var et saftig utvalg fra de siste tre tiår, og var perfekt satt sammen. Intensiteten var høy fra første strofe og det var bare å nyte. Håpet er stort for at de snart kommer tilbake, og kanskje det blir ei ny skive? Jeg skal helt klart følge med på hva som skjer videre!

Set liste: Enchantment, Forsaken, Blood and Chaos, Faith Divides Us - Death Unites Us, Eternal, One Second, Serenity, The Enemy, As I Die, The Devil Embraced, The Last Time, No Hope in Sight, Say Just Words, Darker Thoughts, Embers Fire, Ghosts


Del på Facebook | Del på Bluesky

"Icon 30" i en glitrende nyinnspilling!

(16.12.23) Dette er ingen remastring, men en helt ny innspilling.


En interessant remastring i emning?

(07.10.23) Remastrede album er ikke alltid like interessante. Det kan se ut som om noe skjer med Paradise Losts "Icon".


Problematisk konsert for Paradise Lost

(27.06.22) Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.


Paradise Lost: Ikke helt "lost"...

(27.11.09) (Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.


Paradise Lost klare for Oslo

(21.07.09) De britiske goth-pionérene Paradise Lost har vært en gjenganger på norske konsertscener i godt over 15 år. 26. november er de tilbake, og med seg har de et nytt album i bagasjen.


Paradis funnet

(26.05.01) (Oslo/PULS): Den som trodde Paradise Losts lefling med 80-tallet ga et tamt og uinteressant band, må tro om igjen. For hva dette tidligere doom-metall bandet presenterte fredag, var intet mindre enn en hard og mørk nytelse.


Paradise Lost: Believe In Nothing

(30.03.01) Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album "Host" overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.


Paradise Lost

(26.07.99) Det var en gang et engelsk arbeiderklasse-band som laga fengende doom-heavy...Vel, nå lager de pop-rock med et indie-rock preg fra den gammle skole(My Bloody Valentine, Slowdive, Jesus And The Mary Chain etc.)


Paradise Lost: Host

(15.06.99) Host er en fin oppfølger til "One Second", og holder seg i samme gate. Så fryktelig spennende er det imidlertid ikke.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.