Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre

Stille Storm i parken

Hannah Storm var et nytt møte for meg. Som dagens andre artist hadde hun den kanskje litt smått utakknemlige oppgave å synge rett etter Mannskoret, men det betød ingenting. Rett fra massivt kor til en sart, sterk og ikke minst spennende stemme, det gikk veldig greit.


Hannah Storm / Piknik i Parken, Sofienbergparken / 13.06.24


«Men hvor er bassen?» spurte fotografen. Denne ettermiddagen hadde Storm kun med seg gitar og trommer, og uten at jeg har hørt noe av henne tidligere, var jeg enig i at lydbildet kunne vært noen hakk større. Misforstå meg rett: Jeg foretrekker artister som ikke har for mye ræl og unødvendige instrumenter på scenen, men her var det kanskje litt vel minimalistisk. Låtene og stemmen hennes tåler mer trøkk.

Ikke for det: Stemmen hennes er så stor at den tåler å ha så nedstrippa backingband. Låtmaterialet hun presenterte var interessant og spenstig. «When Does A Rumour Become Gospel» kalte hun «en av mine få ikke-kjærlighetssanger». Jeg må innrømme at jeg ikke la veldig merke til for mye hjerrrtesmerrrte, derimot likte jeg godt både musikken og stemmen hennes.

Perfekt festivalmusikk. Perfekt Piknik i Parken-musikk. Årets første festivaldag, på en ordentlig byfestival, midt i hjertet av Løkka. Sofienbergparken er et koselig sted til daglig, men arrangørene har virkelig greid å skape en utrolig trivelig festival.

Storm er ganske fersk i gamet, hun var ferdig på LIMPI (Lillehammer Institute of Music Production and Industries) i 2020 og det tok ikke lang tid før hun var huket inn av bergenske Made og flyttet fra Oslo til Bergen. Såvidt jeg kan telle har hun gitt ut ti singler siden 2022, så selv uten ei fullengdes skive blir det nok å fordype seg i!

Av og til (veldig ofte) tenker jeg over hvor heldig jeg er, som blir introdusert for så mange spennende artister. Norske kvinnelige sangere som jeg garantert aldri hadde hørt om dersom jeg ikke hadde skrevet for Puls. Ævestaden, Hilja, Susanna for å nevne noen – og nå, Hannah Storm.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ane Brun og himmel grå - ikke helt på høyden

(17.06.24) Ane Brun leverte i Sofienbergparken, men hadde kanskje ikke helt dagen?


Massive avslutning av torsdagens PiPfest

(17.06.24) Når jeg sitter her og skriver dette, ser jeg opp mot et av bildene til 3D aka Robert Del Naja. Han har brukt sin status som politisk aktivist og kunstner til å produsere opptil flere trykk, der inntektene har gått til Ukraina og Gaza. At Massive Attack tar klare politiske standpunkt skal ingen være i tvil om. At det var høyre øreplugg som hadde HATE og venstre som hadde LOVE i store bokstaver, hadde kanskje ingen betydning? På armen hadde han et hvitt sørgebånd der det sto VIVA PALESTINA.


PiP: Magiske Mari Boine

(16.06.24) Jeg har i perioder lyttet mye til Mari Boine, selv om det er noen år siden sist. Hvorvidt jeg oppdaget henne via Jan Garbarek, eller om det var motsatt, har forlengst gått i glemmeboken. Jeg har hatt både «Leahkastin» (1994) og «Goaskinviellja» (1993) på cd. Selv om jeg ikke har skjønt noe av tekstene, så har det vært noe så fantastisk stort ved musikken hennes.


Sommerstemning med Frida Ånnevik

(15.06.24) Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.


Mannsterk åpning av Pipfest

(15.06.24) Mannskoret er for deg som ikke tror du liker korsang. Mannskoret har holdt på i 22 år, teller sånn ca. 32 menn (med bakgrunn i underholdningsbransjen) og synger norske svisker. Mannskoret har stått på bøttelista mi i mangfoldige år, men det er først nå jeg har greid å komme meg på konsert med dem. Livet har gjerne kommet i veien.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.