Massive avslutning av torsdagens PiPfest
Når jeg sitter her og skriver dette, ser jeg opp mot et av bildene til 3D aka Robert Del Naja. Han har brukt sin status som politisk aktivist og kunstner til å produsere opptil flere trykk, der inntektene har gått til Ukraina og Gaza. At Massive Attack tar klare politiske standpunkt skal ingen være i tvil om. At det var høyre øreplugg som hadde HATE og venstre som hadde LOVE i store bokstaver, hadde kanskje ingen betydning? På armen hadde han et hvitt sørgebånd der det sto VIVA PALESTINA.
Massive Attack / Piknik i Parken, Sofienbergparken / 13.06.24
Massive Attack er bandet jeg aldri går lei. Fra første gangen jeg så dem på Sentrum Scene i 1998, til en vidunderlig Quartfestival året etter som kulminerte i en veldig lang og hyggelig samtale med Del Naja i baren på Ernst, og nå på Piknik i Parken. Jeg har forlengst sluttet å bekymre meg for hvorvidt gamle artister holder koken. Forventningene ble ikke mindre av at det kom rapporter om at bandet leverte råbra konserter i Sverige og Danmark.
Samarbeidsproblemene som preget bandet i begynnelsen av dette årtusen er tilsynelatende et forlengst forbigått kapittel. Massive Attack anno 2024 låter fantastisk bra. Der 2009-De Naja ikke var sikker på om de hadde spilt i Oslo før, har 2024-varianten lært seg ganske mye norsk for å prate med publikum. Imponerende!
«Jeg har vært blodfæææn siden 80-tallet, men de har jo ikke spelt en eneste låt jeg kjenner enda, jeg vil høre den – ja, den du vet, den som er så suggerende og klagende, den fiiiiiiiiiiine». Det er ikke alle samtaler man overhører som man blir spesielt imponert over, for da hadde de allerede dratt i gang med en superrå versjon av «Risingson».
Egentlig skulle de spilt her for to år siden, men måtte avlyse grunnet sykdom. Jeg håper alle som hadde gledet seg til konserten i Sofienbergparken denne kvelden, for dette ble en festaften av dimensjoner. 3D og Grant «Daddy G» Marshall. Horace Andy og Liz Fraser, The Young Fathers, Deborah Miller. På sceneteppet ble vi bombardert med heftige bilder fra Ukraina og Gaza, med norsk tekst. «Safe From Harm» ble presentert som «normally it’s a song of solidarity, but now it’s a protest, for the people of Gaza».
Totalt kompromissløse som alltid. Her var ingen hvile på laurbærne-følelse. Dette var rått og ekte, og det eneste som kunne gjort denne kvelden enda mer perfekt var om Sviatoslav "Slava" Vakarchuk fra det ukrainske bandet Okean Elzy hadde dukket opp så de kunne spilt «Obiymy» (legacy of war remix).
Dog fikk vi Liz Fraser, som synger like vakkert i dag som hun gjorde i Cocteau Twins fra 1981 - og det gjorde ingen ting at regnet skulle begynne å falle så stille og lett når de dro i gang med «Teardrop». Av og til bryr man seg ikke om man blir litt våt, som under Generation Sex på Tons i fjor.
Det var tjoke fullt av publikum foran scena, men vi som sto på ytterste venstre fløy, vi danset oss gjennom nesten to timer med «gudfedrene av trip hop». Av og til er det fryktelig vanskelig å stå stille. Ifølge en kollega var de bedre enn på et par tiår, og det var nok konsensus i samtalene jeg overhørte og kommentarene jeg leste. Litt mer usikker på blodfææænen. Jeg håper hun var fornøyd med at det etter hvert ble både "Angel", "Teardrop" og "Unfinished Sympathy" (det var kanskje en av dem hun mente).
Derimot kan jeg trygt si at dette, det var Massive Attack på sitt absolutt beste. Snart halvveis i 2024 kommer denne garantert på topptilista mi i desember, for dette var intenst bra.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ane Brun og himmel grå - ikke helt på høyden
(17.06.24) Ane Brun leverte i Sofienbergparken, men hadde kanskje ikke helt dagen?
Sommerstemning med Frida Ånnevik
(15.06.24) Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.
Stille Storm i parken
(15.06.24) Hannah Storm var et nytt møte for meg. Som dagens andre artist hadde hun den kanskje litt smått utakknemlige oppgave å synge rett etter Mannskoret, men det betød ingenting. Rett fra massivt kor til en sart, sterk og ikke minst spennende stemme, det gikk veldig greit.