Sommerstemning med Frida Ånnevik
Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.
Frida Ånnevik / Piknik i Parken, Sofienbergparken / 13.06.24
Storm satte festivalstemningen, og Frida Ånnevik videreførte. «Jeg er en trist visesanger» påstod hun. Visesanger ja, trist nei.
Dette var lekende lett og trivelig. Ånnevik har siden debuten i 2009 fått en haug med Spellemannpriser, og etter denne konserten skjønner jeg hvorfor. Energien og gleden smitter over til publikum, og jeg tror vi hadde vært fornøyd uansett hvilken sjanger hun spilte.
Kombinasjonen bra låter, vakker vokal, et band som spiller tight og fint og tydelig koser seg på scenen er aldri galt. Interessante tekster. Dette er sommermusikk, festivalmusikk, det er dansbart og koselig, sola stakk innom på besøk og verden smiler.
Til daglig hører jeg nok lite på visesang. Ånnevik er likevel så dyktig og spennende at jeg gjerne ser henne igjen. Kvaliteten i musikken og fremførelsen er imponerende, og jeg er helt klart fornøyd også med denne konserten!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ane Brun og himmel grå - ikke helt på høyden
(17.06.24) Ane Brun leverte i Sofienbergparken, men hadde kanskje ikke helt dagen?
Stille Storm i parken
(15.06.24) Hannah Storm var et nytt møte for meg. Som dagens andre artist hadde hun den kanskje litt smått utakknemlige oppgave å synge rett etter Mannskoret, men det betød ingenting. Rett fra massivt kor til en sart, sterk og ikke minst spennende stemme, det gikk veldig greit.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.