Susanna - Intenst. Magisk. Trollsk.

Hvordan skal man beskrive dette? Vakkert? Brutalt? Melodisk? Det er heldigvis ikke lett å "slappe av" under en konsert med Sasanna og stort orkester.

---

Susanna ’Baudelaire & Oslo Sinfonietta’ / Festsalen, Munchmuseet / 16.03.24

Av Siri Bjoner // 20.03.24

---

Charles Baudelaire (1821-1867). Navnet alene fyller meg med skrekkblandet fryd. «Les Fleurs du mal» (ondskapens blomster) er en klassiker, og blant hans venner og samtidige finner vi storheter som Victor Hugo ("Les Misérables"), Richard Wagner ("Der Ring des Nibelungen") og Édouard Manet. Jeg leste en gang de samlede verker til Dostojevskij som var født samme året. Det anbefales ikke. Det var veldig lite romantikk i romantikken.

Diktene i «Les Fleurs du mal» (1857) hadde to hovedtema: sex og død. Den ble ansett som rimelig skandaløs da den først ble gitt ut og delvis forbudt – samtidig som den inspirerte kunstnere av alle slag. 150 år senere inspirerer den fremdeles - såvidt jeg har funnet ut, gis det ut skiver omtrent hvert eneste år der tekstene brukes i alskens genre.

Første fremførelsen til Susanna av Baudelaires diktning skjedde på Henie-Onstad senteret i 2020, med kun et piano som backing. Siden har låtene gjennomgått flere metamorfoser, og de nyeste tilskuddene inkluderer Stina Stjern (kassettmagiker), Thale Kvam Olsen (decomagiker), Gard Gitlestad (lysmagiker) og Ingar Hunskaar (lydmagiker). Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal har bistått i å arrangere den nyeste musikalske transformasjonen og Oslo Sinfonietta ledes av Christian Eggen.

Mitt første møte med Susanna var med EPen «The Harmony Of Evening», og allerede der tok jeg meg selv i å måtte stoppe og prosessere. Dette var stort. Det var interessant, krevende, ruvende, magisk.

Det henger lysende maneter fra taket i festsalen, litt som i en magisk grotte. Vi sitter på første rad, rett foran der Susanna skal stå. Det er litt nervepirrende, for det er ikke store avstanden som skiller oss.

Symfonikerne tar plassene sine, dirigenten ankommer og får applaus, Stjern setter seg bak et bord fylt med bokser og dippedutter og ledninger, så kommer Susanna ut. Hun virker litt smånervøs, genuint glad for å se så full sal (det var kanskje to ledige plasser), kanskje like forundret over den korte avstanden mellom oss som vi var.

Hun prater og forteller gjennom hele konserten, det er i det hele tatt en litt underlig og fantastisk opplevelse å være så nær scenen.

Særlig fordi det som fremføres er så intenst. Magisk. Trollsk. Jeg prøvde å finne ord som ville være beskrivende, men ble tatt av musikken og inntrykkene som flommet over meg. Idet jeg tenkte at nå hadde jeg skjønt det, endret lydbildet seg fullstendig, det ble forvrengt og bakfrem og oppned. «At det er premiere, betyr kanskje at det blir flere anledninger til å se det?» spurte galleristen før konserten begynte. Jeg håper det, for dette var så intenst at jeg sikkert kan overvære det mange ganger og oppdage like mye nytt og inspirerende hver gang.

«Denne tolkningen hadde Baudelaire likt», tenkte jeg. Den er provoserende og vakker, brutal og melodisk. Korreksjon: disse tolkningene. Det er stor variasjon mellom uttrykkene i melodiene - men det er hele veien solid, det som fremføres fra scenen. Fra Susannas magiske og perfekte stemme til Stjerns vakre kakofoni (en distinkt selvmotsigelse, men jeg har ikke bedre ord), og symfonikerne som aldeles ikke er kun i bakgrunnen, de spiller også en viktig rolle i kveld.

Jeg sitter med kamera i fanget og prøver å være minst mulig forstyrrende når jeg husker å knipse. Multitasking slutta jeg med for en stund siden, og siden jeg ikke greier å ta bilder samtidig som jeg fokuserer på musikken, prioriterer jeg musikken.

Normalt på en konsert har jeg 400-800 bilder å sortere gjennom. Denne kvelden ble det 42. Om jeg hadde hatt salen for meg selv og kunnet hoppe rundt og bytte objektiver hadde jeg kanskje, absolutt ikke sikkert, greid å formidle noe av det vi opplevde fra scenen. Jeg foreslår at du heller drar på neste fremføring!

Dette er i aller høyeste grad et samarbeidsprosjekt der tre vidt forskjellige artister kommer sammen og lager kunst. Unnskyld, fire. Fem? Seks! Sju! Åtte! Jeg kan som kjent ikke telle til mer enn tre, men i dette samarbeidsprosjektet spiller også deco og lys en stor rolle.

Det blir tidvis nesten litt for intenst, for mange inntrykk, sansene er i høygir. Jeg er utrolig fascinert av alle impulsene som kommer fra scenen, men må tidvis lukke øynene for riktig å kunne fokusere på musikken, på lydene, på stemmen til Susanna som er fantastisk unik. Hun gjør det så lett, så enkelt, hun har full kontroll og bruker den som et instrument, og det er en ren fryd å lytte til den.

Da Per Henrik anmeldte «Baudelaire & Orchestra» (som kom i fjor sommer) brukte han uttrykk som «en kaskade av skremmende toner» og «Små melodier som nærmeste vrir seg rundt i sjelen, med en viskende vokal langt bak der et sted» - og jeg kan ikke annet enn si meg enig. Jeg er i grunnen enig med alle ordene han brukte for å beskrive prosjektet per i fjor sommer.

Siste låta var «The Vampire» som er rimelig rocka. Det er ikke mange artister i dag som greier rocke opp ei låt med kun stemmen sin – pianoet ligger og lusker i bakgrunnen, men rytmen og drivet ligger i stemmen til Susanna.

Såvidt jeg kan bedømme er dette fjerde instar (perioden mellom hamskifte hos insekter); alle har endt med en utgivelse. Jeg håper det blir flere. Jeg mistenker at det kanskje gjør det. Susanna og Baudelaire, dette er for intenst majestisk og superb til at det ikke vil utvikle seg ytterligere. Jeg har faktisk ingen anelse hvor lenge vi satt og nøyt, for tiden sto stille i Festsalen denne kvelden.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky