Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

En forsmak på ævigheten

Jeg hadde fått en smakebit av Ævestaden på kick off partyet til Rockefeller og likte det lille jeg fikk med meg. Ung, svorsk trio som spiller folkemusikk med snert. Dessuten er de veldig hyggelige, slipper skive i høst og har en kul energi. Dermed befant man seg på Parkteatret en søndags kveld og oppdaget at man slettes ikke skulle se bare Ævestaden, men at de visstnok skulle spille support for Ingrid Olava.


Ævestaden / Parkteateret / 10.09.23


Ævestaden - helvete, det evige sted. “Pedagogisk bruker vi himmelen. Viktig med pedagogikk, ifølge den kulturelle skolesekken.”

Ævestaden minner litt om Origami Arktika. Man trenger faktisk ikke endre for mye på tradisjonell musikk før det blir moderne og kult. Det er ikke nødvendig å hive på masse ekstra stæsj. Jeg har skrevet tidligere om konserter med for mye ræl på scena, her var det akkurat passe. Tre musikere/sangere. Klassiske folkemusikkinstrumenter, sleng på litt synth som driver musikken og vips har du vakker musikk.

Og de synger trestemt! Ikke bare trestemt, men klokkeklart og kanskje muligens antageligvis besitter de noen av de beste stemmene i Norge i dag. Eir Vatn Strøm, Kenneth Lien og Levina Storåkern er dyktige som få. Dessuten spiller de på kule instrumenter: kraviklyre (uttales ikke kravi-klyre selv om hjernen min gjerne vil det), kantele, munnharpe og kuhorn. Og litt elektronikk. I tillegg bruker de skeiv tonalitet, som jeg endelig har fått navn på – når man synger eller spiller surt og det er helt på grensa til å bli forferdelig, men det blir ufattelig vakkert istedet. Litt som pianist Mike Garson på Bowies klassiske “Aladdin Sane”.

“Gud så deilig det skal bli å dø og komme til himmelen” standardsalme, mao, dog er de ikke helt tradisjonelle, jeg tviler på om de sang om motorbåter i fjern fortid – men det funker. Folkemusikk skal være dynamisk og i endring med tiden.

“Nå skal vi skifte toneart og instrument. Det er et finsk instrument med 16 eller 15 strenger? Låta er om ulykkelig kjærlighet og er ekstra lang. Vår siste låt før hun alle er kommet for å høre. Det er grunnen til at vi er her også, gratis inngang!”

Ja, altså bortsett fra meg, da, som ikke hadde skjønt at de "bare" spilte support ...

Dessverre er jeg opptatt fredag 29. september, for da har de sleppefest på John Dee, men jeg synes du burde dra dit. “Solen var bättre där” sleppes uansett 22. september, og den gleder jeg meg til!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Folkemusikk og (relativt) tung rock i skjønn forening

(26.10.24) Dette funker glimrende. Folkemusikk møter relativt tung rock. Men de som måtte mene at dette er noe helt nytt, må tenke om igjen.


Til sjøs med Ævestaden

(20.11.23) Det har blitt mange “nye” for puls.no fra meg det siste året. Teater med Døden på Oslo S. Musical med Verdiløse Menn (som skal på turné til våren – den må du få med deg!). Og nå: musikkvideo. Fordi den er sjitkul og vel verdt å bli sett!


Eir med vellykket popflirt

(11.11.23) Tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget Ævestaden men jeg ble ganske raskt hekta. Folkemusikkfusion er egentlig rimelig tøft, uansett hva man fusjonerer det med. Da Eir fortalte at hun skulle sleppe skive så var jeg straks på pletten, for dette vil jeg høre mer av!


Ævestaden – moderne folkemusikk på sitt aller beste

(28.05.21) Trodde du at folkemusikken var en statisk sjanger? Tro om igjen.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.