Den (nesten helt) akustiske bølgen

Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.

Av Arild Rønsen // 30.06.21

---

Etter å ha vært gjemt bort på Bandcamp og som et eksklusivt tilbud til de vinyl-frelste, er Hilma Nikolaisens «Heritage» endelig tilgjengelig i alle strømmetjenester. Jeg tror jeg glemte å fortelle at hun synger farlig/gledelig likt Green Gartside i Scritti Politti. (Diskusjonen om hvor fornuftig det er å holde utgivelser utafor det «vanlige» markedet – altså strømmetjenestene – får vi ta en annen gang. Regnskapssjefen i Fysisk Format er nok den som kan dette best.)

Jeg kommer helt sikkert til å overse noen utgivelser, men her står jeg med et knippe utgivelser som kan sies å være i familie – stillegående, hovedsakelig akustisk basert musikk.

La meg begynne med Louiens EP «No Tomorrow» (Jansen Records), Live Miranda Solbergs oppfølger til debutalbumet «None Of My Words» (2019). Dette er ikke helakustisk, men alltid veldig nede. En strykekvartett kan klinge vakkert i samspill med en fuzza gitar. Men mest akustisk gitar, og her går det aldri fort unna.

Tekstene er melankolske, såre, tidvis ganske så triste – det er ikke mye håp å spore i tittelkuttet. Det mest oppsiktsvekkende ved «No Tomorrow» er gjennomført, elegant låtskriving. Her låter alt splitter nytt; det er faktisk vanskelig å peke på noen tydelige inspirasjonskilder – bortsett fra alle som skriver virkelig god i dette «voksen»-segmentet.

Over til Frøkedal. Jeg var veldig oppstemt i møte med singelen «SØN» for noen måneder siden, og er vel omtrent like fornøyd med the whole album - «Flora» (Fugleben Records & Fysisk Format). Anne Lise Frøkedal har dét til felles med Live Miranda Solberg at hun er i stand til å skrive sanger som på alle vis lyder som frisk pust.

Her fins faktisk også fuzza gitar blanda med fiolin. Pluss farfisa-orgel! Noen ganger er det bare oppfriskende at noen bærer på sammenlignbart tankegods.

Det hviler ofte en keltisk stemning over Frøkedal, som for eksempel i «Window». Det er som du ser for deg en hvit brud løpe langs strendene oppe i området Irskesjøen/Atlanterhavet. Fortryllende.

«Lonely Robot» åpner med en Pixies-gitar, og etterfølgende «Familiar» er fort-fort pop. En musikalsk, svært variert plate – og se så, om vi ikke også får en sang framført på nynorsknær dialekt. Selveste tittelkuttet, faktisk.

Hvis du trodde «SØN» var et engangstilfelle som potensiell superhit, henviser jeg med glede til «Takedown». Det er dette keltiske igjen, med en kledelig banjo i kompet. Sånne sanger lages ikke hver dag. Det går oppover og oppover og oppover … til det hele ender i et refreng som er komplett uimotståelig.

Da går veien videre til kongene av norsk, akustisk popmusikk. Det er 12 år siden de sist ga lyd fra seg («Declaration Of Dependence»), og hele 20 år siden de debuterte med «Quiet Is The New Loud». Faktum er at herrene Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe ikke har forandra seg en tøddel.

De låter fortsatt som Simon & Garfunkel. Ennskjønt – sambarytmene i «Angel» faller kanskje utafor «Sound Of Silence»"-repertoaret?

Kings Of Convenience er to akustiske gitarer og to fine stemmer – pluss en ståbass, en obo og litt synthkomp her og der, men bare litt. Er de glad i «telle-akkorder», sånne som Jan Eggum elsker? Ja, lån gjerne øre til «Lonely Is A Lovely Thing», der de også får fin vokalhjelp av den canadiske vokalisten Leslie Feist. Noe mer sprettent blir dette samarbeidet i «Catholic Country».

I mine ører har dette lett for å bli i overkant fjærlett. Hør «Fever», og jeg tror du forstår hva jeg mener.

«Peace Or Love» (Universal) er gjennomført pent og ikke minst stilreint framført. Behagelig bakgrunnsmusikk til en romantisk aften på balkongen eller ute i hagen. Ikke å forakte, men heller ikke mer enn som så.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky