The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


For de som ikke kjenner til denne industrielle supergruppen, ble den startet av supertrommis Dan Milligan og kollektivet teller nå over 80 personer. Dermed blir det komplett umulig å ramse opp alle som har bidratt til skiva, bortsett fra Milligan og James Scott som har mixet og mastret. Og Chris Connelly på vokal.

Sansene pirres, utfordres og angripes fra første anslag, på en ekstremt behagelig måte. Connellys stemme er både forførende, drønnende, massiv og suggerende. Hadde det ikke vært for den karakteristiske skotske lilten kunne man fristes til å tro at det var mange hovedvokalister. Han er nok min absolutte (aktive) favorittvokalist. Mellom sårheten i «Eulogy to Christa» (2022), ærligheten og lengten i «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» (2024) og råheten i Sevendials (2025) er jeg storfæn.

«You were never meant to mix with human beings // Antithesis of kindness // You’re just acid on a skeleton»

Jeg har lyst til å skrive at dette er en samfunnskritisk skive, men vi er forlengst forbi det (så kan du selv vurdere om det henspeiler på samfunn eller kritikk). Tittelen sier sitt – tekstene like så. Dette er lydsporet til verdens undergang. Den trumfer faktisk den flyturen jeg hadde til London, da turbulensen var så intens at oksygenmaskene datt ned og det føltes som om flyet kom til å riste i filler. Samtidig dukket «Walkürenritt» (Richard Wagner, 1851) opp på min walkman og det eneste jeg tenkte var at om jeg dør, gjør jeg det til det mest fantastiske lydsporet.

Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.

«We have no clue to your misplaced stealth // The clumsy words you left us... love poems to an earthquake // I’m gonna shake the buildings down, because I have that as an option // Gut the population, because it’s mine»

Antifascismen er selvfølgelig en rød tråd. Tekstene er sjukt gode og minnene går til gamle dagers vinylutgivelser, da man satt med blikket festet til håpløst liten tekst på ileggsarket for å lese budskapet mens man hørte låta. Og budskapet er viktig. Jeg har lyst til å trekke en ørliten tråd til Senser, men bare litt, for her er medlemmer fra band som Ministry, Stabbing Westward, The Rollins Band, Killing Joke, Pigface, Revolting Cocks, PIG, David Bowie, Machines of Loving Grace, Marilyn Manson, Depeche Mode, Nine Inch Nails, KMFDM, Naked Raygun, Foetus, My Life with the Thrill Kill Kult, Blue October, Pegboy, Nitzer Ebb, White Zombie, og trenger du da egentlig mer informasjon om dem?

Sjukt mange har vært involvert i denne utgivelsen og det høres godt. De beste av de beste. Såvidt meg bekjent har The Joy Thieves aldri spilt noen konsert, men om så skulle skje hadde jeg faktisk sneket meg over den store dammen og tatt sjansen på å komme meg forbi sinnssyke grensevakter og -lover.

«Our wings are being clipped // But bullets aren’t persuasion // The crypto current porn of an arms race // Your words are blowing holes as big as // Cities seen through smoke // Your fascism erupting through the waste»

Én ting er helt sikker: Denne kommer til å være shortlista som årets beste (internasjonale) skive hos meg. Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Jeg kommer garantert til å skremme noen hjortejævler i sommer når jeg danser meg gjennom mosekledte skoger mens jeg gauler med.

Låtliste: Apocalypse Pending // No Anchor // Coward's Way // I'll Be Your Hammer // The Wrong End Of Your Rifle // Pariah // Ready / Willing // Just a Conversation // Knife Fight Nihilism // Ambush Vinez // Evidence Dump // The Cleaner Came // Hoax


Del på Facebook | Del på Bluesky

«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

(14.04.24) Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Joy Thieves - super-industrial

(25.03.24) Et stadig større musikerkollektiv som tar klar og utvetydig stand mot rasisme, sexisme og alle andre -ismer.


Kanskje årets aller vakreste?

(14.12.22) Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Bendik Hofseths «IX» feires – igjen

(02.07.26) Enkelte utgivelser viser seg mer slitesterke enn andre. Bendik Hofseths «IX» fra 1991 står etter hvert i en særklasse i så måte.


The Baboon Show - herlig, superenergisk gla’pønk!

(02.07.26) Festival - det kan på alle vis være overraskelsenes scene.


Ja, selv jeg blir rørt av fotball

(02.07.26) Jeg kan knapt reglene i fotball, har aldri hatt et favorittlag, og jeg har aldri kjent den berømte fotballfeberen som ser ut til å ramme halve Norge med jevne mellomrom. Jeg er musiker, og jeg har brukt livet mitt på toner, harmonier, konserter og øvingstimer... ikke tabeller, offsider eller overgangsvinduer.


Metallica på cello

(01.07.26) Jeg er veldig glad for at stadig flere rockeband endelig har tatt til vettet og drar inn cello.


DumDum Boys har energien i behold

(30.06.26) Om noen sier det var en dårlig konsert kan du le stygt av dem for dette var akkurat som det skulle være. Årene har gått, men energien består.


Regnet ga aldri opp... ikke Sting heller

(30.06.26) Det regnet før konserten. Det regnet under konserten. Og det regnet lenge etter at Sting hadde forlatt scenen på Sverresborg Arena. Likevel sto nesten 10.000 trøndere løpet ut sammen med den britiske legenden.