The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


For de som ikke kjenner til denne industrielle supergruppen, ble den startet av supertrommis Dan Milligan og kollektivet teller nå over 80 personer. Dermed blir det komplett umulig å ramse opp alle som har bidratt til skiva, bortsett fra Milligan og James Scott som har mixet og mastret. Og Chris Connelly på vokal.

Sansene pirres, utfordres og angripes fra første anslag, på en ekstremt behagelig måte. Connellys stemme er både forførende, drønnende, massiv og suggerende. Hadde det ikke vært for den karakteristiske skotske lilten kunne man fristes til å tro at det var mange hovedvokalister. Han er nok min absolutte (aktive) favorittvokalist. Mellom sårheten i «Eulogy to Christa» (2022), ærligheten og lengten i «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» (2024) og råheten i Sevendials (2025) er jeg storfæn.

«You were never meant to mix with human beings // Antithesis of kindness // You’re just acid on a skeleton»

Jeg har lyst til å skrive at dette er en samfunnskritisk skive, men vi er forlengst forbi det (så kan du selv vurdere om det henspeiler på samfunn eller kritikk). Tittelen sier sitt – tekstene like så. Dette er lydsporet til verdens undergang. Den trumfer faktisk den flyturen jeg hadde til London, da turbulensen var så intens at oksygenmaskene datt ned og det føltes som om flyet kom til å riste i filler. Samtidig dukket «Walkürenritt» (Richard Wagner, 1851) opp på min walkman og det eneste jeg tenkte var at om jeg dør, gjør jeg det til det mest fantastiske lydsporet.

Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.

«We have no clue to your misplaced stealth // The clumsy words you left us... love poems to an earthquake // I’m gonna shake the buildings down, because I have that as an option // Gut the population, because it’s mine»

Antifascismen er selvfølgelig en rød tråd. Tekstene er sjukt gode og minnene går til gamle dagers vinylutgivelser, da man satt med blikket festet til håpløst liten tekst på ileggsarket for å lese budskapet mens man hørte låta. Og budskapet er viktig. Jeg har lyst til å trekke en ørliten tråd til Senser, men bare litt, for her er medlemmer fra band som Ministry, Stabbing Westward, The Rollins Band, Killing Joke, Pigface, Revolting Cocks, PIG, David Bowie, Machines of Loving Grace, Marilyn Manson, Depeche Mode, Nine Inch Nails, KMFDM, Naked Raygun, Foetus, My Life with the Thrill Kill Kult, Blue October, Pegboy, Nitzer Ebb, White Zombie, og trenger du da egentlig mer informasjon om dem?

Sjukt mange har vært involvert i denne utgivelsen og det høres godt. De beste av de beste. Såvidt meg bekjent har The Joy Thieves aldri spilt noen konsert, men om så skulle skje hadde jeg faktisk sneket meg over den store dammen og tatt sjansen på å komme meg forbi sinnssyke grensevakter og -lover.

«Our wings are being clipped // But bullets aren’t persuasion // The crypto current porn of an arms race // Your words are blowing holes as big as // Cities seen through smoke // Your fascism erupting through the waste»

Én ting er helt sikker: Denne kommer til å være shortlista som årets beste (internasjonale) skive hos meg. Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Jeg kommer garantert til å skremme noen hjortejævler i sommer når jeg danser meg gjennom mosekledte skoger mens jeg gauler med.

Låtliste: Apocalypse Pending // No Anchor // Coward's Way // I'll Be Your Hammer // The Wrong End Of Your Rifle // Pariah // Ready / Willing // Just a Conversation // Knife Fight Nihilism // Ambush Vinez // Evidence Dump // The Cleaner Came // Hoax


Del på Facebook | Del på Bluesky

«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

(14.04.24) Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Joy Thieves - super-industrial

(25.03.24) Et stadig større musikerkollektiv som tar klar og utvetydig stand mot rasisme, sexisme og alle andre -ismer.


Kanskje årets aller vakreste?

(14.12.22) Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.