Hilma Nikolaisen i så-godt-som akustisk format

Gir «psykedelisk» fortsatt mening? Kanskje – i så fall er Hilma Nikolaisen i startfeltet.


I flere år opererte Hilma Nikolaisen som bassist for Anne Grete Preus, men ved siden av solokarrieren er hun best kjent som bassist i det smått fantastiske – og grovt oversette – Serena Maneesh. I tillegg har hun to solo-album på samvittigheten – «Puzzler» fra 2016 og «Mjusic» fra 2018.

Ved siden av å komponere, arrangere og synge, spiller hun diverse keyboards, gitar, bass, klarinett og harpeleik. I det hele tatt nesten alt. Et sant solo-album.

Psykedelia? Det er ikke mer alvorlig ment enn at det låter litt annerledes, litt «skeivt» - gjerne med litt dingle-dangler i perkusjonen. Vakre korarrangement. Stemninga har snev av Haight St. San Francisco summer of love.

Hvor mange ganger hun har trykt «erase» og «record» underveis, har hun ganske sikkert ikke oversikt over. Men jeg tipper Hilma Nikolaisen har hatt det utrolig gøy under innspillinga!

Et dristig og vellykka prosjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Spennende indie-rock fra Hilma Nikolaisen

(23.01.24) Det har alltid vært vanskelig å plassere Hilma Nikolaisen i det musikalske landskapet. Nå er hun mer indie-rock enn noen gang.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.