Kings Of Convenience er blitt entertainere!

(Oslo/Puls): De kom rett fra Dublin hvor de hadde vært oppvarmingsband for de amerikanske lo-fi veteranene i Low. Deres misjon var å overbevise et fullsatt Rockefeller om at "Quiet Is The New Loud"-bølgen er kommet for å bli, og at massiv kritikerros fra både inn- og utland er noe de fortjener. Hvilket de etter dette definitivt gjør - om man skal legge stemningen og responsen blant publikum til grunn.

---

Kings Of Convenience / /

Av Frank Stener-Andersen // 30.03.01

---

Det skulle vise seg å bli en kveld med både ironi og humor ledet av to antihelter med myke verdier. Og ikke minst fine og stemningsfulle låter.

I tillegg til å spille sine fineste låter benyttet de også kvelden tid til å kommunisere med publikum på entusiastisk og troverdig vis. De ironiserte over hverandre og fortalte små historier som gjorde at de klarte å underholde publikum både under og mellom låtene. Spesielt når Erlend Øye (han med brillene) gjennom bevegelser og væremåte, ironiserer over seg selv som den rake motsetning til alt som er hipt og kult. Han fremstår som en antihelt som selveste antihelt-himself, Woody Allen, ville hatt store problemer med å overgå.

Etter en litt tam og nervøs åpning, ble Øye og Eirik Glambøe Bøe relativt fort varme i trøya foran et sjeldent lydhørt publikum. Det var tydelig at de som hadde tatt veien til Rockefeller denne kvelden, var interessert i å få med seg det som foregikk på scenen. Og det var som nevnt verdt det.

Stemningen steg betraktelig da de allerede som sang nummer fem serverte deres kanskje mest kjente låt, ”Winning A Battle, Losing The War”. Dog etter først ironisk å ha konstatert at livet som popstjerner nok langt fra er så glamorøst som enkelte skal ha det til. Dette handler om knallhard jobbing! Det er morsomt å oppleve to fyrer med masse på hjertet og beina solid plantet på bakken.

De hadde også fått med seg Trine Reins tidligere uttalelser om at grunnen til at norske artister ikke lykkes i utlandet, var at de så for sløve ut – implisitt at hun selv ikke gjorde det. De lurte derfor på hvorfor Nathalie Imbruglia, med samme produsent som Rein, klarte å gjøre en stor hit av ”Thorn” – hvilket hun selv aldri klarte.

- Kanskje hun så for sløv ut, undret de seg, som ett av flere tankeeksperimenter.

Blant høydepunktene fant vi etter hvert en nydelig coverversjon av Portisheads ”Glory Box” som virkelig falt i smak blant publikum, før vi fikk kjente ”Toxic Girl”. De var også innom en morsom og refrengbasert versjon av Tom Pettys ”Free Fallin’”, også det et vellykket eksperiment.

Før de avsluttet hovedsettet fikk vi også med oss ”The Weight Of My Words” og ”Summer On The Westhill”; en låt de gjorde med lånt gitar fra Lars Lillo Stenberg - og dermed et stort øyeblikk for Bøe, ifølge ham selv.

De tok seg tid til ett ekstranummer før konserten var over. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente igjen låta, men hva gjør vel det så lenge Øye fikk et lattermildt publikum til å fokusere på sine mislykkede dansetrinn. Når han i tillegg gikk ut blant publikum og spredte roser for å minne oss på om at det snart er vår, så er det lett å la seg sjarmere.

Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig overrasket over duoens evne til å være entertainere. Når man spiller slik lavmælt musikk, er det vel kanskje også desto mer viktig. De har med andre ord skjønt hva som må til, og vi kan temmelig sikkert se frem til mange fine stunder med bergensernes svar på Simon & Garfunkel.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky