Spennende indie-rock fra Hilma Nikolaisen

Det har alltid vært vanskelig å plassere Hilma Nikolaisen i det musikalske landskapet. Nå er hun mer indie-rock enn noen gang.


Liksom på «Heritage» (2021) er hun sjefen over alle sjefer i sin egen produksjon. Tangentmannen Jack Holdorff opererer som korvokalist, og på noen spor får hun assistanse av Eirik Opheim og Marie Nikolaisen Østberg som hovedvokalister.

Dette er råtøft. Langt utafor mainstream-hitlistene, likevel smittsomt hektende. Ikke sånn at du synger med på låtene, men i den forstand at du har veldig lyst til å høre dem om og om igjen. Nettopp derfor, vil mange mene – altså at musikken åpenbart er skapt fullstendig uten tanke på et mulig gjennomslag utafor det dedikerte indie-publikumet.

Det er på grensa til mystisk at hun fikser det aller meste på egenhånd. Om musikken er «radiovennlig»? She couldn’t care less.

Den 12 minutter lange avslutningslåta «Carte Blanche» er en god illustrasjon på hva dette albumet har å by på.


En turné er snart i gang. Hold øyne og ører åpne.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Hilma Nikolaisen i så-godt-som akustisk format

(15.02.21) Gir «psykedelisk» fortsatt mening? Kanskje – i så fall er Hilma Nikolaisen i startfeltet.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.