Spennende indie-rock fra Hilma Nikolaisen

Det har alltid vært vanskelig å plassere Hilma Nikolaisen i det musikalske landskapet. Nå er hun mer indie-rock enn noen gang.


Liksom på «Heritage» (2021) er hun sjefen over alle sjefer i sin egen produksjon. Tangentmannen Jack Holdorff opererer som korvokalist, og på noen spor får hun assistanse av Eirik Opheim og Marie Nikolaisen Østberg som hovedvokalister.

Dette er råtøft. Langt utafor mainstream-hitlistene, likevel smittsomt hektende. Ikke sånn at du synger med på låtene, men i den forstand at du har veldig lyst til å høre dem om og om igjen. Nettopp derfor, vil mange mene – altså at musikken åpenbart er skapt fullstendig uten tanke på et mulig gjennomslag utafor det dedikerte indie-publikumet.

Det er på grensa til mystisk at hun fikser det aller meste på egenhånd. Om musikken er «radiovennlig»? She couldn’t care less.

Den 12 minutter lange avslutningslåta «Carte Blanche» er en god illustrasjon på hva dette albumet har å by på.


En turné er snart i gang. Hold øyne og ører åpne.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Hilma Nikolaisen i så-godt-som akustisk format

(15.02.21) Gir «psykedelisk» fortsatt mening? Kanskje – i så fall er Hilma Nikolaisen i startfeltet.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.