Hvorfor opererer Louien nærmest i det skjulte?

Det begynner å bli trangt der nå, i landskapet midt mellom americana og pop.


Live Miranda Solberg – Louien - har til nå to EPer og ett album på samvittigheten. Debuten i langspillklassen, «None Of My Words», kom i 2019.

Det er vanskelig ikke å sammenligne henne med The Northern Belle, spesielt når de gir ut album samtidig. La meg si det sånn – Stine Andreassen kunne uten videre vært vokalist i komposisjonene til Louien, på samme måte som Live Miranda Solberg ville sklidd sømløst inn i The Northern Belle.

Noen vil mene Louien ofte serverer søtladen pop, som i «Hours». Enig – men det låter veldig fint! Og «Please» har hitpotensiale så det holder. Klassisk pop med akustisk piano og strykere.


«Quite Like This»? Som å sveve vektløs på skyer. Ekstremt velkomponert, på alle vis.

Hun skriver vakre sanger, og synger deilig uanstrengt. Dette koster henne liksom ingen ting.

Hvis noen likevel skulle komme til å tro at jeg mener dette er popmusikk av typen «inn av det ene øret, ut av det andre», så iler jeg til med et dementi. Louien representerer en stolt tradisjon innen popmusikken. Vel gjennomtenkt, vel strukturert, behagelig å lytte til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Louien - gjerne enda mer intimt

(12.08.24) Dette funka på alle fronter. Louin fikk til og med frem sola!


Loaded: Laidback Louien

(13.06.23) Louien var sløyt og rolig og behagelig men det ble nesten litt for rolig og stille. Og var vokalen mikset litt lavt? Det låt litt spinklere enn på innspilling.


Med Louien er Loaded 2023 ferdig booka

(21.04.23) Festivalen som starta opp i fjor, følger i egne fotspor. Her er det musikalsk kvalitet fra ende til annen.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.